Den norske ulvebestanden er i kraftig vekst. Fra å telle to helnorske familiegrupper vinteren 2014-2015 hadde bestanden vinteren etter vokst til sju slike flokker. I tillegg hadde vi fire familiegrupper som lever i grenseområdene mot Sverige, og ytterligere fem revirhevdende par uten valper. I rapporten «Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon» dokumenterer NIBIO at elgbestandene innenfor ulvesonen nå går merkbart ned. Samme trend ser man altså ikke i områdene utenfor ulvesonen, med unntak av områder som har jevnlig tilhold av ulv.

NIBIO har samtidig påvist at sauenæringen er i sterk tilbakegang innenfor ulvesonen. Antall sauebønder i Hedmarks del av ulvesonen er redusert med hele 50 prosent. Nyhetsoppslagene om rekordlave rovdyrtap i beitenæringen skyldes altså blant annet at ulvens tilgang på tamme byttedyr er kraftig redusert. Er problemet da løst?

For at myndighetene skal tillate felling av ulv må det etter dagens praksis foreligge fare for skade på beitedyr. Naturmangfoldloven åpner imidlertid også for at risiko for skade på «annen eiendom» kan legges til grunn. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) stilte derfor et skriftlig spørsmål til Klima- og miljøminister Vidar Helgesen om det ikke burde tas hensyn til tap i jaktbasert utmarksnæring ved fastsettelse av fellingskvoter innenfor ulvesonen. Vedum viste til at NIBIO har avdekket store økonomiske tap i jaktbasert næring som følge av gjeninnføringen av ulv. Svaret han fikk var et krystallklart nei. Helgesen hevder at «annen eiendom» ikke omfatter elgbestanden, da det ikke er knyttet eiendomsrett for grunneiere til viltet.

Statsrådens svar er alvorlig for skogeiere og jegere i ulvesonen. Det er riktig at grunneierne ikke eier viltet som sådan, men i denne sammenhengen er det etter vårt syn et sidespor. For jaktretten, altså retten til å høste av viltbestandene, er denne udiskutabelt å betrakte som eiendom. Det stadfestes av at grunneieren hvert år betaler formuesskatt av jaktrettens verdi til den norske staten. Når man kjøper en skogeiendom blir verdien av jaktretten beregnet ut fra normal jaktkvote, og lagt til grunn når kjøpesummen skal godkjennes av myndighetene. Når staten gjeninnfører ulv i Norge og det medfører at man ikke kan høste av viltbestanden som før, har jaktretten mistet mye av sitt innhold og sin verdi. En jaktrett uten vilt er en tapt jaktrett. Vi er uforståelig til at Klima- og miljøministeren ikke vil erkjenne at dette må regnes som «skade på annen eiendom».

Helgesens svar etterlater også et annet spørsmål. Hvis det kun er fare for skade på beitedyr som skal legges til grunn ved uttak av ulv, hvordan kan man da regulere ulvebestanden i områder der det ikke lenger finnes beitedyr? I praksis gjelder dette for størsteparten av ulvesonen, så å si hele Østfold, Akershus og søndre halvdel av Hedmark. Ulven har stor reproduksjonsevne, noe som er synliggjort med en oppsiktsvekkende rask bestandsvekst bare på ett år. Med god næringstilgang og uten beskatning vil bestanden fortsette å vokse i et stadig raskere tempo. Alt ligger til rette for at ulvebestanden vil vokse kraftig i åra som kommer. I følge Helgesen har man ikke hjemmel for å redusere ulvebestanden hvis det ikke er skade på husdyr og tamrein. Det innebærer at vi kan få en ulvestamme langt ut over de måltall Stortinget har fastsatt uten at dagens regjering vil gjøre noe med det.

Dette kan bety slutten for elgjakta slik vi kjenner den i disse områdene, og slik den har vært praktisert i generasjoner. Elgjakta betyr svært mye for mange og representerer grunnleggende verdier som høsting av naturen, sosialt fellesskap, lange og gode tradisjoner og naturopplevelse. I tillegg er en hel liten næring knyttet til elgjakta, der jaktbasert turisme og matkultur knyttet til elgkjøttet som ressurs, står sentralt. Mye står på spill.

Under Stoltenberg I-regjeringen i 2000, ble det innført forsøksordning for kompensasjon av tapte jaktinntekter som følge av ulv. Året etter overtok Børge Brende som miljøvernminister, og paradoksalt nok var det han som minister i en borgerlig regjering som fjernet ordningen. Svaret fra Vidar Helgesen viser altså den samme overraskende holdningen til privat eierskap, noe som står i skarp kontrast til det politiske fundamentet Høyre er tuftet på og som velgerne i distriktene forventer. Det er uforståelig at et parti som hevder å være forsvarer av eiendomsretten ikke ønsker å komme grunneierne og distriktene i møte i dette spørsmålet. I 2001-2005 gjorde Høyre den samme tabben, omfattende vern av skog viste at de ofret eiendomsretten for å fiske stemmer i det de oppfattet som en større gruppe enn grunneierne. Dette tapte de på i valget i 2005 og det tok lang tid for partiet å gjenoppbygge tilliten. Nå opplever vi utrolig nok at også regjeringen Solberg vakler på grunnverdiene for å sanke stemmer og støtte.

Ved behandlingen av Ulvemeldingen ba Stortinget regjeringen å utrede mulige økonomiske ordninger for tap av eventuelle rettigheter eller belastninger innenfor ulvesonen. Norskog mener det var jaktretten og beiteretten man tenkte på når vedtaket ble fattet. Så langt har lite skjedd. Dette er en mulighet Høyre bør gripe for å rette opp et voksende inntrykk av at partiet har forlatt grunneierne og distriktene når det gjelder forsvar av eiendomsretten.

Norske myndigheter bør tenke seg godt om før de avviser skade på jaktretten som grunnlag for å regulere ulvebestanden. Konsekvensen kan være eksplosiv vekst i ulvebestanden uten mulighet til regulere populasjonen. Det vil føre til et enda høyere konfliktnivå enn i dag.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00