Det var en gang, og ikke så lenge siden, for den som har opplevd 1930-åra og siste krig, at landbruksdistriktenes produksjon måtte utnyttes maksimalt for at folk skulle overleve.

Norge har begrensede ressurser til å produsere det daglige brød på egen jord, og forfedrene økte stadig mulighetene ved å utnytte mange ofte karrige utmarksområder. Det bidro til å bygge ut landet. Mange steder var det gresset som var hovedgrunnlaget. Husdyrene omskapte det til mat, og av sauen fikk de ull til klær.

I de nevnte 30-årene var det skuddpremie på rev og hønsehauk. Rovdyrene var nødvendigvis utryddet, og kom det en jerv inn i beiteområdene, måtte den omgående fjernes. Med lystmordere i næringsgrunnlaget kunne en ikke leve.

Jeg vokste opp på en middels stor bondegård i Løten, og vi og naboene hadde kuer, griser, høns, hester og 10-12 sauser. Saueulla ga garn til strikking, og noe ble sendt til ullvarefabrikk og stoffer kom i retur derfra, til å sy klær.

Sauene ble sluppet i utmarka så snart det var grønt gress, og de fulgte det nye gresset etter snøsmeltingen. Vi møttes igjen i urskaogen overfor Gitvola seter i 800 meters høyde over havet, da vi noe senere kom dit med kuene. Jeg var bare 7-8 år da jeg fikk besøke sauene i fjellet. De var ikke redde. De kom bort til en og fikk en flatbrødbit. De trivdes godt i den glisne fjellskogen med godt gress, kratt og vannkilder fra myrene på fjelltoppen 50 meter høyere oppe.

Når en besøker Gitvola nå er sauene redde. I blåbærsesongen med bjørn har jeg sett sau med opprevet buk og knust hode. Like ovenfor setra kan en nå se kadavre av sau som er tatt av ulv da de kom til vannkilden for å drikke. I min barndom i 30-åra mistet vi ikke en sau, da det ikke var rovdyr. De som bor i distrikts-Norge er mange steder avhengig av å ha husdyr for å leve der. De har ingenting å dele med av resultatene av sitt arbeid for å overleve med tyver, som rovdyrene unektelig er.

Hvilke følelser vekker så miljøaktivister som gjerne deler ut til rovdyrene resultatet av andres arbeid og slit for å overleve? Det er jo nok av de samme rovdyrene østover der ingen mennesker er fastboende, og rovdyrene lever av naturens tilbud og ikke av det som skapes ved menneskers arbeidsinnsats for å overleve.

Selvbergingssituasjonen i 30-åra og under siste krig forteller oss at visse miljøaktivister driver et kynisk spill meed distrikts-Norge som i beste fall hører hjemme i eventyrenes verden.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00