Som ventet fikk ikke WWF medhold i at norsk ulveforvaltning er i strid med Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. For så vidt kan en si at WWF har tapt. Men hvem har vunnet? Svar: Ola Elvestuen har vunnet - dersom ikke vi som vil ha ulven bort fra norsk kulturlandskap, nå tar nødvendige grep. For Elvestuen satt på begge sider av bordet, og der sitter han ennå. Og vi vet hvor han henter sin støtte fra. Det er ikke fra det norske folk.

Det er i det hele tatt en av de store besynderligheter i norsk politikk, at når det gjelder rovviltforvaltning, er det representanter for mindretallet som har sittet med statsrådposisjonen.

Det grelleste eksemplet er SV. Da den første rovviltmeldinga ble behandlet av Stortinget i 1992, gikk hele komitéen inn for å sikre «levedyktige bestander» av store rovdyr. Men SV fremmet i tillegg det synspunkt at det skulle være levedyktige bestander «i Norge». Det ble de altså alene om. Riktignok hadde statsråd Berntsen en formulering i debatten som egentlig var en støtte til SV, men ennå hadde ikke misjonsbevegelsen etter Rio slikt gjennomslag i hans eget parti at han tok skrittet fullt ut. Han nøyde seg foreløpig med en prøveballong.

Men i 1997 var situasjonen en annen. Da rovviltmelding nr 2 ble fremmet som hastesak på vårsesjonens siste dag, bare en måned etter den hadde passert statsråd, gikk komitéflertallet inn for levedyktige nasjonale bestander. Men i Stortinget var det ikke flertall for dette. Derfor fremmet Berntsen et internt kabinettspørsmål i egen gruppe for å tvinge de gjenstridige på plass. Og fikk det som han og hans byråkrati ville (Og Grethe G. Fossum sa takk for seg i rikspolitikken).

De egentlige seierherrene var miljøbyråkratiet som siden først på 80-tallet hadde drevet politikk på grunnlag av en såkalt «landsplan» med innføring av nye skjellsettende begreper og målsetninger av egen avl. Allerede da hadde politikerne abdisert. Det liker de ikke å bli minnet om i dag og tier bom stille når problemstillingene blir brakt på bane.

Da er det en skjebnens ironi når dagens miljøbevegelse klager over at nåværende bestandsmål er et politikerprodukt i strid med fagbiologiske realiteter. Når – eller dersom – politikerne går inn i det reelle grunnlaget for de «forlik» som har blitt inngått etter rovviltmeldinga av 2004, vil de oppleve at grunnen svikter. For å si det enkelt: Rovviltforliket er et bedrag, men utgjør tross alt en sperre mot de rabiate forsøkene på å gjøre ulvesonen til reservat og legge landet åpent for videre ekspansjon.

Derfor bør Ola Elvestuens exit fra statsrådstolen inn i VIP-rommet til WWF, sammen med tidligere kolleger, framskyndes så godt som mulig. Da vet vi hvor vi har ham.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00