Denne våren og sommeren har på mange måter vært preget av lokal beredskap. Vi har på ingen måte ikke drevet med flomsikring, evakueringsplaner og analyser rundt risiko og sårbarhet. Derimot har vi startet i det små med å gjøre om plenområde til nyttehage.

Nå har husstanden riktignok tilsammen en oppvekst på småbruk, erfaring fra vinterlandbruksskole og særinteresse for trær, frøsorter og stratifisering. Ikke desto mindre er det å dyrke jorda i aller høyeste grad «learning by doing».

Det sies at hagearbeid gjør oss mer oppmerksomme på det vi har rundt oss, vi bruker sanseapparatet på en annen måte og det fører til større takknemlighet. Det har med andre ord god helsefremmende effekt.

Jeg vet for min egen del at helt fra jeg var liten har det å spavende jorda, tynne gulrøttene, og høste bær, gitt meg ro. Hagen har alltid vært et fristed, et pusterom fra både urolige tanker og ytre uro, uten at jeg helt har greid å sette fingeren på hvorfor det er slik.

Kanskje bunner roen nettopp i tilstedeværelsen det gir å se hver vesle detalj i det som spirer og gror. Kanskje gir det også en følelse av tilhørighet, det å være tett på naturen, kjenne seg som en del av den og kunne påvirke det økologiske mangfoldet.

Den mentale gevinsten hadde vært god nok grunn til å dyrke jorda i seg selv, men i nyttehagen ligger det også et ønske om å være mer selvberget. Gå ut i hagen og plukke av egne grønnsaker gir en langt større tilfredsstillelse enn det å hente noe fra grønnsaksdisken på Rema. Takknemligheten over maten på bordet blir også en helt annen når du kjenner arbeidet som ligger bak.

I tillegg har nyttehagen selvsagt både en økologisk og økonomisk gevinst. Å ikke leve litt grønnere når en bor slik til at mulighetene ligger til rette for det, virker meningsløst. Selv om det selvsagt hadde vært langt mindre tidkrevende å klippe plenen, enn det er å følge opp en hage med grønnsaker, urter og pollenbærende blomster.

Planleggingen startet tidlig i vår. Med en varm april og kald mai resulterte det i at vi bar forkultiverte planter inn og ut av huset i nesten to måneder før vi våget å plante noe ut i jorda. Plantene måtte stadig over i større potter, og fylte etter hvert både tilgjengelige vinduskarmer og mye av stuegulvet.

Jeg kjente meg litt mismodig da jeg startet utplanting og oppdaget at vi stadig hadde ubudne gjester på besøk om nettene. Flere planter ble gnagd ned til jordskorpa av rådyr, mens andre gikk dukken på grunn av kjølmark og snegler.

Av de tjue bønnene jeg sådde direkte ute, spiret én godt nok til å overleve. Men det gjelder ikke å gi opp, jeg forsøkte tredve nye bønner i potter i drivhus, denne gangen spirte tre. Skulle ikke bønner være enkelt selv for en nybegynner? Det endte til slutt med at jeg supplerte med seks planter fra det lokale gartneriet.

Nå i august og september gir de til sammen ti plantene med brekkbønner en avling langt over hva jeg kunne forestilt meg, i det siste har jeg høstet og forvellet bønner til fryseren to til tre dager i uka. Det er kanskje like greit at ikke samtlige spirte. Da måtte vi investert i flere frysere.

Noe lykkes, noe annet lykkes ikke, en lærer underveis. Da vi i vår satt flere kvelder og studerte på Youtube hvordan du bør beskjære og bestøve forskjellige tomat- og paprikaplanter, så var nok muligheten for å bli oppfattet som litt sær tilstede, i alle fall av den yngre generasjonen. Men når særheten resulterer i 400 tomater til sauser, supper og sylting, så er det helt i orden.

Til neste år vet jeg at maisen bør plantes i kvadrat for å gi best mulig bestøving, da hannblomsten sitter i topp og skal pollinere hunnblomstene nedover stammen.

Hvitløksavlingen må i jorda før frosten går i bakken i høst slik at vi kan nyte godt av den neste sommer.

Og så skal jeg forsøke å huske at det er en grense for hvor mye salatblader en familie greier å fortære. I løpet av noen uker i sommer eksploderte baby leaf til enorme vekster som delvis måtte gå til kaninfor og delvis resirkuleres i komposten.

Nå i september er de fleste bærene syltet og saftet. Rød løk og gul løk henger side og side til tørk oppunder verandataket.

Det er et godt stykke igjen til vi har en beredskapshage, for det er faktisk noe som heter det. Det finnes frøpakker for langtidslagring vedlagt dyrkingsguide til den dagen selvberging kan være nødvendig. 18 grønnsakssorter, bondebønner og svedjerug til et par års avling. Det hadde vært noe.

Men jeg tror vi tar det steg for steg. I forrige uke ble noen nye kvadratmetre utenfor kjøkkenvinduene gjort om til blomstereng til glede for naboens bier. Drivhuset bør kanskje utvides til våren. Og et såkalt hügelbed bygget lagvis med langsomt nedbrytbare materialer, kompost og jord hadde det vært interessant å prøve. Mørkere høstkvelder gir god tid til å lese, lære og få nye ideer.

Gleden ved å dyrke jorda ligger ikke bare i selve dyrkingen og avlingen du høster, men også i timene der du drømmer og planlegger for neste vår.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00