Norsk landbruk skal nå inn i krevende diskusjoner med Staten om tiltak for å redusere klimautslipp fra norsk matproduksjon. Vi skal ta vår del av klimautslippene, men det må skje uten at det går på bekostning selvforsyningen. Vår egen matproduksjon blir bare enda viktigere å ta vare på framover, når klimaendringene vil true tilgangen på mat for millioner av mennesker på hele kloden i årene som kommer.

Det er noe merkelig ved en klimadebatt som gjør matproduksjonen til hovedproblemet når det vitterlig er vår bruk av fossilt brensel i form av kull, olje og naturgass, som er den dirkete årsaken til den globale oppvarmingen. I en opphetet klimadebatt høres det ut som klimautslippene fra eksempelvis mjølkekua har økt formidabelt de siste årene. Faktum er at grunnet færre kyr har metangassutslippene fra landbruket gått ned med hele 33 prosent siden 1990. Landbrukets klimaavtrykket er altså kraftig redusert i den perioden hvor utslippene fra biltrafikk, industri, luftfart og sjøfart virkelig har tatt av.

Likevel; norske bønder skal naturligvis gjøre sitt for å redusere utslippene fra matproduksjonen. En utfordring er at klimagassutslippene fra landbruket i hovedsak stammer fra biologiske prosesser i naturen – de er derfor vanskelige å kutte og å måle. Landbruket vil alltid både slippe ut og forbruke CO2 gjennom fotosyntesen. Når vi nå foreslår 31 tiltak, er det bare fire av dem som fanges opp av dagens utslippsregnskap. Det viser tydelig at dagens regnskap og metodikk er mangelfull.

Heldigvis pågår det et arbeid for å bedre metodikken, blant annet gjennom Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp i jordbruket, som leverer sin innstilling 1. juli 2019. Vi mener det derfor er klokt å avvente sluttføring av forhandlingene inntil utvalget har fullført arbeidet. En klimaavtale for jordbruket må derfor ta høyde for de mange klimagrepene som allerede gjøres på norske gårdsbruk, og som i dag ikke godtgjøres i regnskapet.

For eksempel vil hva slags utslipp som kommer fra vomma til en ku avhenge av hva hun har spist, hvilken kvalitet graset har og om hun har beita i utmarka. Flere forskningsprosjekter bidrar nå for å få bedre kunnskap, både om effekten av ulike klimatiltak og hvordan utslippskutt fra disse kan bokføres i utslippsregnskapet framover.

Vi i landbruket skal bidra til klimakutt så langt råd er, men ikke slik at vi reduserer vår egen evne til å brødfø landets befolkning. Vårt arktiske landbruk består i stor grad av engarealer hvor vi bare kan produsere gras. Dette graset må gjennom en drøvtygger for å kunne bli mat for mennesker. Skal reduksjon i kjøttforbruket være viktigste tiltaket for å redusere klimautslippene fra norsk landbruk, vil vi sitte igjen med et mikrojordbruk i de aller beste områdene rundt Oslofjorden, Mjøsa og Trondheimsfjorden. Det er ikke noe positivt klimabidrag til en verden som må øke sin matproduksjon med 60 prosent innen 2050.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00