Nei, det kan knapt være tenkelig. Og det bør Hamar benytte seg av.

For om en teller skjønnlitterære forfattere, levende og døde, som bor eller har bodd i Hamar i en viss periode av livet, er det minst hundre diktere det dreier seg om.

Og det er et veldig høyt tall. Tilsvarende antall forfattere for Ringsaker er til sammenligning omkring halvparten. Og med et så oppsiktsvekkende høyt antall som kan kalles Hamar-forfattere, er det nesten like oppsiktsvekkende hvor lite som egentlig er gjort ut av dem i denne byen.

I forrige uke ble historiker Arnhild Skre intervjuet i HA, i forbindelse med hennes doktoravhandlingen om Hulda Garborg, som riktig nok var født i Stange, men hadde viktige oppvekstår i Hamar. Og visst har Hulda fått en byste i Strandgateparken og en teatersal oppkalt etter seg i kulturhuset, men heller ikke mer.

«Hamar kan gjøre seg bedre nytte av Hulda-effekten. Byen har en av landets fremste nasjonsbyggere å skilte med», uttalte Arnhild Skre, som ser for seg at Hulda Garborg kan utnyttes i langt større grad for byen. «Alle plasser i hele landet er ute etter noen å profilere seg på. I Hulda Garborg har Hamar en merkevare-ressurs», understreket Skre, og pekte på både hennes viktige virke for teaterkunsten, kvinnens stilling i samfunnet, og den særnorske kulturarven hun vitaliserte.

«Det som er så kjekt, er jo at så mye av det hun holdt på med, er en så levende del av oss den dag i dag», påpekte Skre. «Det er bare å se på bunadmangfoldet 17. mai, det blomstrer som aldri før.»

Så kanskje påtroppende ordfører Einar Busterud kan nevne det på Stortorget neste år, at uten Hulda ville torget sett ganske annerledes bunadsløst ut? For han har allerede mer enn antydet i HA at han ser for seg at Hulda Garborg er en av dem som bør kunne innlemmes i et eventuelt framtidig litteraturhus i Skappels gate 2.

Uansett hvem og hvor de innlemmes, er det klart at dikterne utgjør en veldig ressurs. Noen utnyttes allerede; Hamar-regionen Reiseliv benyttet seg ganske frisk av Knut Faldbakken i årets magasin. Faldbakken har da også fått sin egen krimløype gjennom byen, på linje med Harry Hole-løypa i Oslo og Varg Veum-løypa i Bergen.

Men det er mange andre som det også bør være verdt å benytte seg av, i tillegg til Hulda Garborg, Rolf Jacobsen og Knut Faldbakken.

Sigurd Evensmo er en av dem, selv om 100-årsjubileet i 2012 ikke greide å skape den helt nyvakte entusiasmen, men viktig er han åkkesom.

Eller Arve Moen – han med den udødelige «Døden er et kjærtegn», som også hadde 100-årsjubileum i 2012.

For ikke å snakke om Adolf Skramstad, som vokste opp på Østre Torg, der foreldrene drev hotell. Og med sine folkelivsskildringer banet han veg for både Ove Ansteinsson og Alf Prøysen.

Og hva med Odd Solumsmoen – en av landets fremste novellister til alle tider, som hadde sin arbeidsplass på ligningskontoret i Hamar, og satt om kveldene og skrev litteratur av det ytterst finstemte slaget. I 2017 er det 100 år siden han ble født, så det er kanskje grunn til å vurdere en feiring?

Eller hva med Odd Eidem, som alltid holdt fast ved sin Hamar-tilknytning, selv om han vandret verden rundt. «Jeg kunne ikke skrive, uten at jeg visste jeg var fra Hedmarken», uttalte han.

Det var for øvrig Eidem som også skrev «Guds gjøglere» – et skuespill med utgangspunkt i siste kapittel av Hamarkrøniken, som ble spilt utendørs på Domkirkeodden. «Kjempesuksess», het det i HA etter premièren i 1982. Men året etter høljet regnet ned, og siden har ingen sett det.

Det er også en annen forfatter som har benyttet seg av minneverdig historisk stoff. I 1933 utga Hamar-lektoren Nils Christensen den lille fortellingen «Djevelens finger», om en ung Oslo-dame som fant en fingerlignende gjenstand av tinn i domkirkens ruiner. Hun tok den med hjem, men ble straks alvorlig syk, og ga den til en hun kjente. Men alle som fikk fingeren i hende, ble syke og døde, inntil den kom på plass i kirkeruinen igjen. Idag står den utstilt i Storhamarlåven. Og finnes det noen gjenstand i hele Hamar som er så magisk og skummel som denne, og som det kunne ha vært gjort så utrolig mye mer ut av?

Og da er vi snart så langt tilbake at linjen kan trekkes helt til Hamarkrøniken, som var selve starten på den moderne norske litteraturen etter reformasjonen. Hvem som var forfatteren, foregangsmannen for alle de etterfølgende hundre skjønnlitterære Hamar-forfatterne, er ikke blitt kjent i de drøyt 450 årene etter at krøniken ble skrevet. Men det var i Hamar det startet, og det er viktigste.

Så hva kan en gjøre med alt dette? Jo, blant annet skape et miljø for økt oppmerksomhet rundt betydningen av at det skrives om et sted og et folk. Ikke bare i form av et litteraturhus eller Jacobsen-senter, men kanskje kan en form for årlige «litterære dager» utvikles i kulturhuset og biblioteket?

I så fall kan jeg godt tenke meg å holde et foredrag på en litterær dag om Ola Himberg-Larsen, journalist i Hamar Arbeiderblad, som i 1934 utga framtidsromanen «Europa 1944», som handler både om verdenskrigen som bryter ut fem år senere, om den første atomkrigen, og om den første fjernsynsoverførte krigen. For før tyskerne i romanen sender sine atombomber mot Paris, har de stilt opp fjernsynsavsendere i Eiffeltårnet, og slik kan de følge bombingen på sin egen «fjernsynsplate».

Det er ikke sikkert at Himberg-Larsen kommer til å bli stående som den mest sentrale av de hundre hamarforfatterne. Men det bør være rom for slike som han også.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.