Særlig mener Listhaug at lærere og andre som er i kontakt med flyktningbarn har et spesielt ansvar for å varsle myndighetene.

Listhaug kaller det konsekvent «vært på ferie» i landet familien har flyktet fra. Retorikken er ikke tilfeldig. Assosiasjonene skal selvfølgelig være at de lever godt her i Norge – på falske premisser – og attpåtil unner seg hyggelige fritidsreiser i varmere strøk, i land det ikke er noen fare å oppholde seg. Dermed utelukker hun at mennesker for eksempel kan se seg tvunget til å reise tilbake for å prøve å finne bortkomne slektninger eller besøke syke foreldre.

Misbruk av asylinstituttet forekommer, selvfølgelig. Har man fått asyl i Norge fordi man flykter og trenger beskyttelse, risikerer man å miste oppholdstillatelsen hvis man drar tilbake til hjemlandet. Det er naturlig. Per i dag jobber UDI ifølge NRK med 78 slike enkeltsaker. Poenget er at det nettopp er UDIs og eventuelt politiets oppgave å etterforske saker de mener er mistenkelige. Ikke folk flest og ikke lærere spesielt. Angiveri hører ikke hjemme i norske skoler. Som KrFs Knut Arild Hareide sier, skaper det skepsis, mistillit og risiko for at innvandrere ikke tør å delta aktivt i vårt samfunn. Slik kan ikke en integreringsminister gå fram.

Lærerorganisasjonene reagerer da også kraftig på Listhaugs utspill og sier det er uaktuelt å angi barn. – Vi rapporterer ikke til myndighetene hva barn forteller på skolen, med mindre det er snakk om liv og helse, sier Steffen Handal i Utdanningsforbundet. Lærerne har og er avhengig av et tillitsforhold til elevene. Alle barn skal være trygge på skolen, ikke risikere mistenkeliggjøring, diskriminering eller å bli angitt.

Det finnes grunner til å være oppmerksomme på mulig kriminalitet rundt oss. Men å oppfordre lærere om å angi barn til myndighetene, er drøy tale, selv til Sylvi Listhaug å være. Det gir ubehagelige assosiasjoner til regimer vi ikke på noen måte vil bli sammenlignet med.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00