Det blir ingen rødgrønn allianse foran stortingsvalget i 2017. Leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, torpederte denne muligheten før helgen, ved å erklære at SV vil gå til valg uten noen politisk avtale med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I stedet skal partiet inngå en avtale med velgerne. Utspillet kommer knapt som noen overraskelse. Virkeligheten er jo at SV etter åtte år i regjering har fått stadig færre velgere å inngå en avtale med. Ulike forsøk på å profilere partiet på nytt har ikke lykkes. SV er nede på kne.

I 2005 var det viktigst for SV å få regjeringsmakt. Mange husker fortsatt at finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen klarte å innføre retten til barnehageplass for alle. Det var et av SVs viktigste valgløfter. Men etter hvert ble det vanskeligere og vanskeligere for velgerne å se forskjellen på SV og Ap.

Med Høyre og Frp i regjering burde det egentlig være gode muligheter for SV til å markere seg som et tydelig opposisjonsparti i norsk politikk. Men så langt har ikke Lysbakken klart å overbevise velgerne om at SV trengs. Ap har rollen som det dominerende opposisjonspartiet. SV blir liggende i skyggen. Det er lenge, lenge siden 2003 da SV gjorde et brakvalg med en oppslutning på 13 prosent.

I Ap blir nok Lysbakkens utspill møtt med stille applaus. Slitasjen mellom SV og Ap var stor de siste årene i regjering. Ap-leder Jonas Gahr Støre har vært tydelig i sitt friere overfor Kristelig Folkeparti. KrF-leder Knut Arild Hareide opplever økende frustrasjon hos sin medlemmer over rollen som regjeringens støtteparti. Med SV ute av bildet blir det enklere å samarbeide med Ap etter valget i 2017.

Vi trenger et alternativ til H/Frp-regjeringen som er sterkt nok til å overta regjeringsmakten. Men vi trenger også et SV som er livskraftig nok til å spille rollen som venstreopposisjon. Skal SV komme tilbake i norsk politikk, skjer det nok helst uten å sitte i regjering.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00