Vi begynner å se resultatene av det store tørkeåret i norsk landbruk. Hele sommeren har vi kunnet lese om bønder som bare får en brøkdel ut av avlingene sine, og som må slakte dyr i stort antall på grunn av mangel på fôr. Avisen Nationen har innhentet prognoser fra landets fylkesmenn. Det ligger an til 12.000 søknader om erstatning, noe som er 15 ganger høyere enn vanlig. Tapene er anslått til 5,5 milliarder kroner. Verdien på norske avlinger ligger ifølge Nationen på 15 milliarder kroner i et normalår. Det illustrerer kanskje aller best hvor hardt tørkesommeren 2018 har rammet. Vi kan trygt snakke om full krise for norsk matproduksjon.

Landbruksorganisasjonene har allerede levert sitt forslag til krisepakke. Generalsekretær Per Skorge sier til Nationen at han satser på at en god dialog med staten skal gjøre at erstatningen går til de bøndene som trenger den mest.

Debatten om hvorvidt norsk landbruk skal få en krisepakke, er allerede i gang. Landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) har så langt sagt at noen krisepakke ikke er aktuelt. En aktuell argumentasjon fra markedsliberalistisk hold er at bøndene er å anse som selvstendig næringsdrivende, som selv må ta den risikoen det er å drive kommersiell virksomhet. Det offentlige kan ikke komme som en reddende engel hver gang det oppstår økonomiske problemer i en næring.

Vårt svar er at det er nettopp det ulike regjeringer har gjort når det oppstår store økonomiske kriser som får samfunnsmessig betydning. Og norsk matproduksjon må falle inn i den kategorien. Det er selvsagt mulig å importere enda mer mat, men det vil være i strid med Stortingets mål om å øke norsk matproduksjon. Under finanskrisen i 2008 valgte Jens Stoltenbergs regjering både å redde finansnæringen, og bruke 20 milliarder kroner på byggevirksomhet i offentlig sektor for å unngå arbeidsledighet. Erna Solberg ga en krisepakke til sør- og vestlandet under oljekrisen. Dette er klassisk motkonjunkturpolitikk, som nå bør komme landbruket til gode.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00