Hamar-ordfører Morten Aspeli (Ap) sier til Hamar Arbeiderblad at han er skeptisk til folkeavstemning om kommunesammenslåing. En slik avgjørelse må bygge på fakta, og ikke bare på følelser. Motstanderne av sammenslåing vil nok hevde at deres standpunkt også bygger på fakta. Vi kan vel heller ikke se helt bort fra at Aspeli husker hvordan hans eget parti ble rammet hardt da det ble avholdt folkeavstemning om sammenslåingen av Hamar og Vang i 1992. I Vang stemte 95 prosent av velgerne mot sammenslåing, uten at det påvirket beslutningen. Men dette var mye av grunnlaget for By-og bygdelistas framvekst, som bidro til å frata Ap makten i Hamar.

Men tidene skifter. Einar Busterud (BBL) som i sin tid ledet kampen mot sammenslåing, er nå en ivrig talsperson for en sammenslåing av kommuner på Hedmarken. Ståstedet avgjør i stor grad hvilket standpunkt man lander på.

Nettopp derfor er vi helt enige med ordfører Aspeli i hans skepsis til bruk av folkeavstemninger. Vil man først innhente folkets råd, må man lytte til det også. Sammenslåingen av Hamar og Vang er bare ett av flere eksempler på at slike prosesser gjennomføres av et politisk valgt flertall uansett. Da virker folkeavstemningen enda mer provoserende. Det finnes knapt noe enklere enn å mobilisere innbyggerne i en liten kommune til å stemme mot å bli en del av noe større. Folkeavstemninger blir et enkelt kort å spille ut i debatten om kommunestruktur. Man framstår både svært demokratisk, og unngår at kommunegrensene endres.

Å definere landets kommunekart er et nasjonalt spørsmål. Stortinget må legge hovedføringer for hva som er en godt fungerende kommune. Det er flertall for å endre kommunestrukturen i Norge. Det er ikke så underlig tatt i betraktning av at det er 47 år siden vi forrige gang definerte kommunegrensene. Men det er kommunepolitikerne som må lede prosessene i regionene, og se hvordan innbyggernes behov best ivaretas. En folkeavstemning er etter vårt syn et dårlig verktøy for slike overordnete vurderinger.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00