En kvinne ble åpenbart fristet av noen høstblomster utenfor et hus. Uheldigvis for henne hadde huseieren montert et overvåkingskamera ved inngangspartiet til boligen. Nabolaget hadde nemlig hatt flere tilfeller av innbrudd. Da huseieren oppdaget kvinnens tyveri bestemte han seg for å publisere videoopptaket på Facebook. På sosiale medier slo dette voldsomt an, og videoen ble delt flere tusen ganger. Kvinnen ble på denne måten identifisert på en mer effektiv måte enn om man hadde klistret bilder av henne på alle byens lyktestolper.

Man kan selvsagt mene at kvinnen ikke burde stjålet blomstene. Men det er neppe noen som synes identifiseringen av henne står i stil med det relativt beskjedne tyveriet. Kanskje tenkte ikke boligeieren heller over hvilken effekt det ville ha når han publiserte videoen? Det var i hvert fall åpenbart at han var uforberedt på interessen fra avisredaksjonene som ringte ham.

Saken reiser noen prinsipielle sider. Sosiale medier gir oss alle muligheten til å publisere innhold for et større publikum. Vi har plutselig alle blitt redaktører. Men har vi forstått hva et slikt redaktøransvar virkelig innebærer? En person som publiserer et videoopptak av en forbrytelse, står overfor de samme vurderingene som sjefredaktører i en hvilken som helst dagsavis. Eller unnlate å gjøre dem, slik vi så i dette tilfellet. Huseieren som valgte å publisere videoen av blomstertyveriet har begått et like stort overtramp som en redaktør som identifiserer noen i en kriminalsak.

Dette er noe av styrken ved de etablerte mediene som redigeres etter redaktørplakaten. Det gjøres hele tiden etiske vurderinger av hva som skal publiseres, og hvilket omfang det skal få, basert på de presseetiske reglene vi har nedfelt. I dette tilfellet har vi sett et klassisk eksempel på gapestokkjournalistikk. De sosiale mediene er en berikelse fordi alle får en stemme i det offentlige rom. Men denne saken viser også hvorfor vi trenger medier hvor innholdet er verifisert og vurdert.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00