Med denne valgseieren beveger Tyrkia seg raskt i en mer autoritær retning. Posisjonen som statsminister forsvinner, parlamentets betydning reduseres og Erdogan får større frihet til å påvirke domstolene. Mer makt samles i en hånd, og Erdogan har vist at han ikke viker tilbake for å bruke brutalitet mot opposisjonen når han finner det nødvendig.

Som et resultat av dette er mediene fullstendig vingeklipt. Journalister og redaktører som tillater seg å være kritiske til presidenten kastes i fengsel og får lange straffer. 150.000 mennesker i offentlige stillinger har mistet jobbene etter det mislykkede kuppforsøket for to år siden, ifølge opplysninger fra Amnesty International.

Det er flere årsaker til at Erdogan likevel får velgernes oppslutning, og oppnådde 52,5 prosent av stemmene ved valget. Mens opposisjonen tidligere har trukket Tyrkia i europeisk retning med et sekulært regime, er religionsfriheten en helt sentral del av grunnlaget for Erdogans parti AKP. Islamistiske partier risikerte å bli forbudt helt fram til AKP og Erdogan kom til makten i 2002. Terrorfrykten er sterk i Tyrkia, og den er reell. Den væpnede kampen mot kurdiske grupper har pågått i årevis. Derfor aksepteres i stor grad fengslingen av opposisjonelle med terrortrusselen som begrunnelse.

Men det er fortsatt håp. Opposisjonen er sterk i Tyrkia. Det viser antallet fengslinger. Erdogans motstandere har ikke gitt opp. Nesten femti prosent av stemmene gikk til andre partier enn AKP. Vi kan altså trygt si at Tyrkia er et splittet land.

Som NATO-medlem kan ikke Tyrkia unngå spørsmålene om i hvilken grad presidenten sørger for å ivareta krav om demokrati og alminnelig rettssikkerhet for landets innbyggere. Det er spørsmål statsledere for alle vestlige NATO-land bør sørge for å minne president Erdogan om ved enhver mulig anledning. Om ikke annet av hensyn til de som sitter fengslet på grunn av sine meninger.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00