Et av virkemidlene er en geografisk differensiert forvaltning med egne forvaltningsområder for rovdyr. Dette gir spesielt store utfordringer for landbruket i Hedmark.

LES OGSÅ: Forvaltning av ulv i Norge

NIBIO har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet undersøkt hvilken betydning rovdyra har for landbruk og matproduksjon på norske ressurser. Det har, uavhengig av rovdyrpolitikken, skjedd store strukturelle endringer i landbruket. Det er små forskjeller på disse endringene innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Det er imidlertid klare forskjeller innenfor de rovviltprioriterte områdene. Landbruket har en særskilt negativ utvikling i områder med mange (tre-fire) rovviltarter.

I Hedmark ligger drøyt halvparten, 54 prosent, av fylket i disse mest belastede rovdyrområdene. Det er store forskjeller mellom de rovdyrtunge og de mindre utsatte delene av fylket. Utenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv har landbruket i Hedmark hatt en mer positiv utvikling enn landsgjennomsnittet. I områdene med bjørn og ulv er situasjonen en helt annen. Antallet bønder er redusert med nær 50 prosent. Antall sau på utmarksbeite er redusert med 54 prosent. De beitedyra som er igjen i disse områdene slippes ofte på innmark, eller kjøres ut av forvaltningsområdet for å beite i andre deler av fylket der rovdyrbelastningen er mindre.

Noe mer enn halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsen av utmarksressursene er imidlertid langt lavere i de rovdyrprioriterte enn i de beiteprioriterte områdene. I beiteprioriterte områder blir 59 prosent av beiteressursene i utmarka utnyttet. Til sammenligning er utnyttelsesgraden i de rovdyrprioriterte områdene kun 26 prosent.

Innenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv er beitekvaliteten stort sett lavere enn i landet for øvrig. Utnyttelsen av beiteressursene i disse områdene ligger likevel godt under 10 prosent. Dette er svært lavt. Beitebruken er en forutsetning for å opprettholde det kulturbetingede naturmangfoldet, som dermed kan være truet.

Det foreligger ingen gode alternativer til ordningen med forvaltningsområder hvis den todelte målsettingen om å sikre både rovdyr og beitedyr skal opprettholdes. Praksis fører imidlertid til at rovdyrbelastningen blir skjevt fordelt. To tredeler (68 prosent) av de tyngst belastede områdene i landet ligger i Hedmark. Kompensasjon og tilskudd oppveier ikke de ulemper og utgifter dette fører med seg. Resultatet er nedgang både i antall bønder og i antall beitedyr.

Les også
DEBATT Rovdyrpolitikk
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00