Da begynte noen av oss gymnaselever å følge med på hva som skjedde i landbruket, ja i miljøet i det hele tatt.

Charles David Keeling dukket opp på den vitenskapelige arena og viste at CO₂-nivået i 3000 meters høyde på Hawaii økte årlig. Senere oppdaget vi at Keeling også påviste gjennom isotopstudier av karbonet i CO₂ at hele økningen skyldtes urgammelt kullstoff, altså fra fossilt brennstoff.

Læreboken vår hevdet at målinger av karbondioksid viste en konsentrasjon på 200 ppm, ikke 305 ppm som Keelingkurven viste da. Det sporet oss til å undersøke selv.

Jeg studerte realfag: naturfag og biokjemi i forskning, og kunne fastslå at Keelings konklusjon var udiskutabel.

Men det ble også klart for meg at menneskeskapte problemer skyldes feil tenkning, nemlig den vitenskapelige, logiske tenkningen som ikke er i stand til å forutse følgene av sine oppdagelser fordi enkeltobservasjoner ikke knyttes til den helheten de hører hjemme i.

Her er jeg enig med klimaskeptikerne.

Den som har sett Greta Thunbergs medsøster på YouTube, der hun står og ser på en traktor som sprøyter i hjel insektene hun vet er nødvendige, mens tårene renner stille nedover kinnet hennes, bør oppdage at det har kommet en ny generasjon jordboere med helt andre marsjordre enn vi hadde.

For hva er suksessoppskriften til biovitenskapene som de reagerer på?

Jo enkelt sagt: drap! Biokjemien som moderne konvensjonelt landbruk er helt avhengig av, dreper frøugras, insekter, sopp, alger og andre mikroorganismer.

I medisinen er hovedagendaen fremdeles «drep fienden» enten det gjelder bakterier eller andre uønskete aktører.

Men bevisstheten vår om dette er bare tankegods, den når sjelden ned til menneskets moralske grunnvoll og livsfølelse, slik den gjør hos våre ungdommer.

For Greta Thunbergs generasjon er det ikke vitenskapens konklusjoner som avgjør.

Mens naturvitenskapen og dens logikk er et nødvendig, men utilstrekkelig verktøy for å forstå mennesket og jorden, så er denne generasjonen i ferd med å erobre det vitenskapen mangler, nemlig opplevelsen av hva vår levemåte faktisk fører til.

C. Otto Scharmer, som har studert hva som kreves av toppledere i storindustrien, har laget ordet «presencing».

Med det mener han en egenskap stadig flere mennesker nå utvikler: evnen til å oppleve detaljert det som kommer til å hende de nærmeste, la oss si 50 år.

Ledere som ikke har utviklet denne «klarsynsevnen» gis ikke lenger ansvaret for milliardinvesteringer. Når disse ungdommene opplever at fremtiden deres er tatt fra dem, så skal vi ta det med største alvor.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00