Huset har alltid vært fullt av dyr. Alt ifra nakenkatter til sjøhester har fått husrom hos oss. Jeg må innrømme at min fascinasjon for nevnte kjæledyr har vært begrenset, men jeg har for lengst innsett at jeg kun er en rådmann i hjemmets demokrati. Jeg får legge frem anbefalinger, men til syvende og sist er det ikke jeg som bestemmer.

Da min nabo klarte å lure på sønnene mine (les. oss) to marsvin tenkte jeg “La gå, de to hårballene er i hvert fall billige i drift”. Og til forskjell fra nakenkatter kan man faktisk kose med dem. Så Elvis og Musimus (som ikke er en mus, men et marsvin) ble en del av familien.

Til marsvin å være levde de lykkelig i mange år, men dagen kom da Elvis døde. Hans hårete livspartner var nå alene. Marsvin er sosiale dyr, og jeg mente at det mest humane var at min samboer tok med den ensomme og gamle skrotten til veterinæren (eller fant et annet hjem til den). Da jeg kom hjem den dagen innså jeg at forslaget hadde blitt nedstemt. Buret var nemlig ikke tomt. Det var fire marsvin der nå, men jeg beholdt roen. Foreløpig utgifter var fortsatt langt under hva det koster å ha et saltvannsakvarium “up and running”.

Da jeg flyttet buret forrige uke (de bor inne på høsten), oppdaget jeg en gigantisk flekk. Ut gjennom et høl i plastbunnen hadde en ekkel smørje rent ut. Dette hadde deretter blitt absorbert av parketten. Jeg prøvde å få det vekk med salmiakk, rødsprit, konjakk og det som verre er, uten resultat. Jeg fant derfor fram sandpapiret, men gjorde bare vondt verre.

Nå må gulvet slipes. Gleden er dyr...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00