En gang var overvåking et skjellsord. Folk fra sikkerhetspolitiet avlyttet telefonene. Mikrofoner ble oppdaget i møterom. Mennesker som tilhørte politiske partier på venstresida ble overvåket.

Sivile politifolk tok bilder av dem når de gikk i demonstrasjonstog i gatene, og arkiverte det som ble skrevet om dem i avisene.

For noen, særlig i tiden etter krigen, fikk dette også konsekvenser i arbeidslivet. De ble nektet jobb og frosset ut.

Vi fikk kravet om «å få se mappa mi», etter at Lundkommisjonen avdekket at overvåkingen var ulovlig.

Det kan for mange virke uendelig lenge siden, og framstå som en hypotetisk problemstilling i dag. Men når vi diskuterer overvåkingskameraer er dette likevel et godt utgangspunkt: Overvåking er en krenkelse. Overvåking er et inngrep i vår personlige frihet.

Mens Finn Gustavsen, Berge Furre og andre på venstresida brukte mange år av sitt liv på å avdekke overvåking, sliter de som i dag vil beskytte vårt personvern i motvind.

Mens Datatilsynet gang på gang griper inn mot lysten til å plassere kameraer nærmest på hvert eneste gatehjørne, har folk flest en tendens til å betrakte overvåkingen som en billig og enkel form for beskyttelse.

«Hvorfor er folk så redd for kameraovervåking? Folk med rent mel i posen har vel ingen ting å frykte!»

Slik formulerte en debattant seg på Facebook etter at vi startet debatten om overvåking her i Hamar Arbeiderblad.

Og det er ikke til å undres over at dette er en alminnelig oppfatning når vi ser videoen som Hamar-politiet slapp her på h-a.no denne uka.

En mann kommer gående bortover gata i Hamar sentrum en lørdagsnatt i februar. Like bak ham kommer en hel gjeng, som kaster seg over ham og sparker ham brutalt ned. De fortsetter å slå og sparke selv om mannen ligger nede. Etter bare 45 sekunder dukker en politibil opp.

Hendelsen er fanget opp på et av overvåkingskameraene til Hamar-politiet. Ingen som er offer i en slik situasjon vil beklage at politiet har montert et kamera som med sylskarpe bilder viser hva som foregår i sentrum.

Likevel er det grunn til å stoppe opp når det viser seg at politiet i Brumunddal er helt i Norges-toppen med sine fem kameraer.

Får lensmann Terje Krogstad det sjette kameraet som han ønsker seg, er det bare Oslo som har like mange.

Datatilsynets kommunikasjonsdirektør Ove Skåra undrer seg over at Brumunddal har et kriminalitetsbilde som tilsier at det trengs mer kameraovervåking her enn de fleste storbyer i Norge. Hva slags sted er egentlig dette?

Lensmann Krogstad bedyrer riktignok at det er gjort grundige vurderinger i forkant. Men fakta er altså at brumunddølene overvåkes av politiet gjennom overvåkingskameraer mer enn noe annet sted i Norge.

Er vi sikre på at det er gjort en god avveining mellom behovet for trygghet og personvernet?

På det punktet er Datatilsynets holdning tydelig. Det må være politiet selv som vurderer behovet for overvåking, og finansierer utstyret. Ikke kommunepolitikerne, slik tilfellet er i Hamar og Brumunddal.

Politikerne har ikke sikkerhetskompetansen, men er til gjengjeld utsatt for et folkelig press for å skape et trygt sentrum.

Det kan bli for enkelt å bevilge penger til kameraene. De etterlater jo et inntrykk av at man gjør noe for velgerne.

Men TV-kameraene reduserer jo kriminaliteten, vil noen med rette innvende. Dessverre er svaret nei.

Det finnes ingen dokumentasjon for at kameraene fører til mindre vold eller tyverier.

I London har politiet utplassert 12.000 kameraer. Føler du deg tryggere der enn i Hamar?

I 2013 undersøket Brottsforebygganda rådet i Sverige virkningen av kameraovervåking i to av Stockholms mest populære utelivsområder, Stureplan og Medborgarplatsen. I to år hadde politiet drevet aktiv TV-overvåking.

Konklusjonen var entydig: Det kan ikke påvises noen nedgang i kriminaliteten på grunn av kameraovervåkingen.

Derimot hadde overvåkingen en viss effekt for oppklaringen av kriminelle handlinger. I 12 saker hvor det ble reist tiltale ble opptakene brukt som bevismateriale, og i tre av dem ble opptakene tillagt stor vekt.,

Datatilsynets direktør, Bjørn Thon forteller i sin blogg om hva en politimann en gang sa til ham: «I fylla slår folk hverandre helseløse mens politiet står ti meter unna. Det er ingen grunn til å tro at et kamera vil virke mer avskrekkende enn en uniformert politimann».

Det er en betraktning det er grunn til å tenke over.

Når vi føler oss maktesløse framstår likevel overvåking som det sikreste virkemiddelet.

Taxi-bransjen vil gjerne ha kameraer i bilene sine. Mange politikere har forståelse for at dette er et utsatt yrke. I Stavanger har de hatt forsøk med dette. Datatilsynet tok en sjekk.

I bilen lagres opptakene på et lite minnekort. Det kan enkelt tas ut.

Tenk over i hvilke situasjoner du har satt deg inn i en drosje. Etter en begravelse en gang? Full hjem fra fest? Med en hemmelig kjæreste? I krangel med kona? Du glemmer antakelig kameraet fort.

Du vet ingen ting om hvor opptakene tar veien etter at du har betalt. Underholdning om kvelden for sjåføren? Ut på sosiale medier?

Også folk med rent mel i posen bør tenke over om TV-kameraene skal inviteres inn i alle deler av livet deres.

God helg!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00