Hver gang forfatteren Dag Solstad blåser i basunen, blir det bråk. Nå har han ertet på seg trønderne. Nylig holdt han foredrag på Nationalbiblioteket om litteraturens forgjengelighet, og benyttet anledningen til å fortelle at forfatteren Olav Duun er en av dem som for ham er «fremmed og likegyldig», og mener at slik er det også for dagens lesere i sin alminnelighet.

Men da glemte han trønderne. Og veldig mange andre, som i motsetning til Solstad virkelig har lest Duun. En av dem som har tatt til motmæle mot Solstad, er Fredrik Wandrup i Dagbladet. «Solstad har valgt feil mann», skriver Wandrup, for «Duun blir lest. Særlig Trøndelag bugner av Duun-entusiaster. (…) Vellykte Duun-dramatiseringer settes opp på teatrene. Både i Holmestrand, der dikterens hjem er en attraksjon, og i Trøndelag, holdes stemner og møter. Jevnlig kommer bøker og avhandlinger om Duun på markedet.»

Men én ting har Solstad greid, og det er å peke på den ubønnhørlige trusselen som de fleste forfattere blir konfrontert med etter sin død, og det er å ende i den uendelig store Glemmeboka. Og når vi tenker etter, og retter søkelyset mot oss selv, er det også verdt å spørre hvor mange av tidligere tiders hedmarksforfattere som fortsatt leses av et stort nasjonalt publikum.

Og vi har virkelig et pent knippe av dem som alle fortsatt kjenner og veldig mange leser. Alf Prøysen er så klart eneren. Det fikk vi se i fjor, da Prøysen-jubileet ble et Prøysen-år som ble feiret på grasrota over hele landet.

Lyrikerne Hans Børli og Rolf Jacobsen synes også begge å være utruet blant landets fremste og fortsatt mest aktuelle forfattere. Og

Kjell Aukrust er stadig trygt plassert blant Hedmarks litterære storheter, takket være sitt Flåklypa-univers. Og etter hvert kanskje enda mer takket være filmene og alt Flåklypa-stæsjet enn bøkene hans.

Så er det Vidar Sandbeck. Fortsatt helt sentral som hedmarksforfatter, og de fleste kjenner sikkert et romslig utvalg av visene hans, som «Menuett i mai», «Bildilla», «Blådansen», «Gull og grønne skoger» og «Regnbågåbrua». Men hvor mye blir bøkene hans lest utenfor Hedmark? Det er i hvert fall grunn til å glede seg stort til at Sandbecks 100-årsjubileum skal feires i 2018, for det bør bli en feiring som kan gjenskape en bred nasjonal interesse for dette forfatterskapet. For ellers kommer Dag Solstad og putter’n i Glemmeboka han også.

Og hva med Ingeborg Refling Hagen? Hun har stadig sitt publikum over hele landet, for tidligere suttunger har vært flinke til å videreføre ideene og forfatterskapet hennes. Og med et dikt som «Je vil hematt» har hun skrevet seg inn i den nasjonale lyrikkarven. Og fortsatt er det spennende ting på gang. For 19. desember er det 120 år siden hun ble født, og det skal markeres ved flere arrangement, både i Stange bibliotek og på Tangen, for alle dem som vil vite mer om storheten i livsverket hennes.

Men det er nok mange av Hedmarks klassiske forfattere som kan trenge økt oppmerksomhet for at de fortsatt skal interessere bredt utenfor Hedmark. En av dem er tryslingen Einar Skjæraasen, som var en av landets mest folkekjære lyrikere i sin tid. Og fortsatt lever dikt som «Danse mi vise» og «Du ska itte trø i graset» i beste velgående – heldigvis. Men det gjelder bare at det fortsetter – også utenfor Hedmarks grenser.

I Ringsaker blir Tryggve Andersen framfor alt minnet som forfatteren av romanen «I cancelliraadens dage» – Ringsakers fremste bidrag til nasjonallitteraturen, ved siden av Prøysens beste. At til og med RingsakerOperaen satte opp en nyskrevet opera med bakgrunn i denne romanen, sier noe om styrken i dette forfatterskapet. Men det er ikke sikkert det er så veldig mange andre enn vi på våre trakter som har lest boka de siste 50 årene.

For det er en rekke forfattere som lokalt lever i beste velgående, men kanskje ikke så mye utenfor Hedmarks grenser. Rendalens Jacob Breda Bull er en av dem, selv om han har et flott museum i hjembygda. Og Teater Innlandet har vist at historien om Vesleblakken fortsatt treffer folk, ikke minst i tårekanalene. For alle steder «Vesleblakken» blir spilt, kommer folk merkelig rødøyde ut. Det viser hvordan diktningen stadig har sin styrke; det gjelder bare å la folk oppdage det.

Det har vallsetingene vært så flinke til med Ove Ansteinsson. Nærmest på egen hånd holder de Ansteinssons forfatterskap i live, med sine oppsettinger ved Kvennstugua. Så la gå at Ove Ansteinsson for lengst er plassert et godt stykke bak i den nasjonale Glemmeboka. Men i Vallset trives folk fortsatt med skuespillene hans. Og skulle Dag Solstad en vakker dag forville seg til Kvennstugua, får vi håpe han får hu Dagmar på nakken.

For det viser seg at selv om et forfatterskap har mistet sin nasjonale rekkevidde, lever det stadig i beste velgående lokalt, for det råker oss midt i sjela. Tenk bare på villmarksforfatteren Guttorm P. Haugen i Ringsaker, Carl Vestaberg inne på skogene i Sør-Odal, eller Martin Vestlien i Åsnes Finnskog.

«Jeg fødtes for å skrive dikt / og bli til spott og spe», skrev Martin Vestlien. Men det ble han jo ikke. I stedet ruver han som en av de første skogsarbeider-dikterne i norsk lyrikk. «Det var han som gikk foran og kvistet for andre dikterspirer fra granrota», skrev Frank Eriksen om ham. Vestlien har ikke fått noen nasjonal posisjon av den grunn. Men inne på skoga lever diktene hans stadig. Og det er viktig nok det.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.