Det er en sykdom det å være psykisk syk eller å være rusavhengig eller narkoman. Akkurat som diabetes eller MS eller kreft. Hvorfor skal det så absolutt være så tabu å prate om den type sykdom?

Folk går med ting inni seg og tør ikke be om hjelp på grunn av den negative holdningen mot å be om hjelp for dette. Ofte går det så langt at folk velger å avslutte livet heller enn å be om hjelp.

Enda verre er det at de som faktisk prøver å få hjelp, men blir avvist, også velger å ta livet sitt. De blir ikke hørt, de blir ikke forstått, de blir ikke sett. De blir kastet frem og tilbake i systemet. Et system som absolutt ikke virker.

Jeg har selv vært så langt nede at jeg ikke ante mine arme råd. Jeg ringte hit og dit, lege, psykiatrisk sykehus, kriseteam, men ingen kunne gjøre noe.

En gang fikk jeg høre fra damen i andre enden at «nå kommer det mye vrøvl ut av munnen din». Jeg ga helt opp.

Veldig mange som jobber i psykiatrien er ikke kompetente til å jobbe med noe så alvorlig. Det kan handle om liv og død.

Heldigvis for min del kjempet jeg meg sakte og sikkert fremover hver dag. Det gikk opp og ned, men mest ned. Sånn holdt det på i ukevis.

Hadde god støtte i min kjære mamma. Jeg involverte henne mye, men ville ikke laste henne for mye heller.

Det var min kamp, og den vant jeg. Takk, mamma, for alt du gjorde for meg.

Når man er så langt nede, holder de aller fleste problemene sine for seg selv. Vil ikke være til bry, vil ikke bli avvist, orker ikke føle på følelsen av å ikke bli trodd. Det skjer hver dag.

Det må skje en endring i norsk psykiatri, og det kjapt. Alle har en historie, og alle historiene er unike og personlige for hvert enkelt menneske.

Jeg tror folk må bli flinkere til å bry seg mer om sine medmennesker. Gi et smil til en fremmed, tilby deg å hjelpe en nabo, besøk dine foreldre, besteforeldre. Be naboen på middag.

Det er så lite som skal til for at et menneske kan føle seg litt bedre.

Ta en titt inn i deg selv og tenk hvordan du forholder deg til denne problematikken. Er du den som ser bort om det går en narkoman forbi deg på gata? Føler du vedkommende er mindre verd enn deg?

Ser du en uteligger, tenker du «Han der er mislykket. Klarer ikke å leve som «oss» andre «normale» folk. Burde skaffe seg jobb».

De som bor på gata, de som ruser seg, de som sliter så med psyken at det er så ille at den personen ikke klarer å leve i samfunnet sammen med oss andre.

Jeg er så lei! Vi trenger å få mer forståelse for de svakere stilte her i landet. Vi har så forbanna mye penger, at jeg syns folk som bestemmer i dette landet kunne brukt en god slant på å prøve å gjøre livet bedre for alle de tusenvis folka som trenger hjelp.

Få opp øya, folkens. Det er bare noen uker siden jeg leste om ei jente som tok selvmord etter utallige år i psykiatrien. Hun ble aldri hørt, hun ble plassert på steder som absolutt ingen burde vært plassert.

Hun skrev masse om sine erfaringer om dette. Det var så rørende å lese. I over 20 år prøvde hun å få hjelp. Til slutt valgte hun å forlate denne verdenen. Jorden var ikke et sted for henne med sine diagnoser. Bipolar, angst og depresjoner.

Folk må få grundig opplæring i disse forskjellige diagnosene. Jeg skjærer ikke alle innen det fagområdet over en kam, for det finnes veldig mange gode behandlere og psykologer der ute også. Så all ære til dere.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.