Vel ett år før neste stortingsvalg begynner kandidatene å posisjonere seg. Det er bra. Den som mener å kunne representere menneskene i Hedmark og deres krav og interesser, bør gjøre det i god tid før valget slik at velgerne vet hva de står for. Partiprogrammet alene er ikke nok.

På særlig ett område har politikerne et ansvar for å rette opp gamle synder og gå opp nye stier. Det gjelder rovviltpolitikken. I juni 2017 er det 20 år siden Stortinget med knepent flertall gjorde vedtak om at norsk rovviltforvaltning skulle baseres på en ordning med kjerneområder som båndla utmarka i den sørøstre delen av Hedmark til fordel for store rovdyr på bekostning av tradisjonell næringsvirksomhet.

Ordningen ble av den ansvarlige statsråd begrunnet med at den var nødvendig for å kunne følge opp Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen til å bygge opp egne levedyktige bestander av ulv og bjørn innenfor egne grenser. Det er dokumentert at flere av representantene den gang la avgjørende vekt på dette i sin stemmegivning. Arbeiderpartiets gruppe mente til og med at saken var så viktig at de fattet vedtak om å stemme samlet.

De som ville vite, visste allerede i 1997 at noen slike forpliktelser ikke fantes. Tvert imot hadde Bernkonvensjonens generalsekretær gitt klart uttrykk for dette i et internt møte i Miljøverdepartementet bare fire måneder før behandlingen i Stortinget. I 2001 ble dette lagt til grunn for en dom i Oslo namsrett, og i 2008 ble dette premisset gjort enda tydeligere ved en dom i Borgartings lagmannsrett. Men i mellomtiden var en ny rovviltmelding blitt vedtatt.

Til tross for fadesen i 1997 ble «hovedlinjene» fra den gang videreført uten at grunnlaget over hode ble problematisert.

Dagens ulvesone er et direkte resultat av tre forhold: en forskingshypotese fra 80-tallet som i dag er utdatert, en såkalt «landsplan» for rovviltforvaltningen av 1986 som aldri ble godkjent av noen folkevalgt forsamling og en fortolkning av Bernkonvensjonen uten rot i virkeligheten. Det eneste som holder liv i den, er politikernes manglende vilje til å innrømme at de er blitt lurt og et likegyldig flertalls evne til å la mindretallet bære de byrder det selv ikke vil ha.

Til sammen har disse motivene blitt kokt sammen til en forestilling om at kontinuitet i seg selv er et gode og en begrunnelse for at vi er på riktig vei.

Etter at Hedmark Arbeiderparti i årtier har nominert representanter som har føyd seg inn i denne tradisjonen og skjøvet ut dem som satte foten ned og pekte på en alternativ vei, er det nå på tide å få en forandring. En god begynnelse kan være å stille relevante spørsmål og kreve ærlige svar fra kandidatene.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00