Nå må de snart gi deg noe å drikke», fantaserer du, ellers holder du ikke ut. Du klarer ikke bevege den venstre siden din. Halve ansiktet er «borte».

Du klarer ikke snakke, bare rare strupelyder når du prøver. Du klarer ikke svelge. En pleier titter inn gjennom døra di fra tid til annen, men snakker ikke til deg, enda du både hører og ser og føler. Du er redd.

Scenen er fra Hamar sykehus i 2007. Mor hadde fått blodpropp til hjernen. Som pårørende fikk jeg se på nært hold hvordan det er å bli liggende i sykesenga uten å få verken vått eller tørt. Jeg fikk nærkontakt med hvordan en kjær slektning faktisk tørstet og sultet i hjel.

Mor får ikke væske når vi ankommer sykehuset i Hamar. Hun får ikke «dren» når hun legges i senga på avdelingen. Pleieren virker brysk, må jeg dessverre si. - Se her, sier hun, og fører en fuktet svamp til pasientens munn – hun klarer ikke svelge. Uten nærmere informasjon forsvinner hun ut av sykerommet.

Første dagen blir vi som pårørende informert av legen på hans kontor om at pasienten kan komme til å dø av slaget. Pårørende vil likevel ikke gi slipp på et håp.

Pårørende tar det for gitt at deres kjære uansett vil bli pleiet etter beste evne og at de vil få beskjed om de er ønsket om natten.

Legen i dette tilfellet sier ingenting om at pasienten ikke vil få næring og væske og nærhet. Dette kom som et sjokk for intetanende pårørende.

Det er først flere år senere at jeg tilfeldigvis blir kjent med «klassisk dødspleie», når en kjendis forteller i en Oslo-avis om faren som «sulter og tørster i hjel» ved et Oslo-sykehus.

Om jeg har forstått dette rett, så er «klassisk dødspleie» skolemedisinens måte å «hjelpe» pasienter rasjonelt og effektivt ut av livet når en anser alt håp for ute.

Jeg mener det må være denne «pleien» mor fikk på Hamar sykehus i 2007. Pårørende forestiller seg den dag i dag hvordan mors siste timer må ha vært - om natten - uten en trøstende hånd å holde, de forferdeligste kvaler før hun overgir seg til søvnen.

Mor utånder etter tre dager, ved siden av oss, uten å ha kommet til bevissthet, uten hender å holde i, uten et farvel. Vi opplever denne «pleien» som umenneskelig.

En palliativ pleie av 2017, derimot, tar sikte på å gi en lindrende pleie rundt både pasient og pårørende.

Kunnskap, åpenhet og et vennlig og varsomt vesen bør prege miljøet rundt alle døende og deres pårørende.

Jeg håper dette vil gjelde for et framtidig humant sykehus; som pasienter er vi langt viktigere enn byutviklingsprosjekter.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.