Jeg sto lenge og klødde meg i hodet. Vann er kjedelig – og smaker syntetisk gymsokk etter et par timer. Sportsdrikk har jeg ikke. Melk? Skeptisk.

Men så kom åpenbaringen: Bakerst i kjøleskapet sto nemlig en sympatisk flaske vørterøl; velsmakende og energirik – breddfull av B-vitaminer som hjelper på hårveksten. Plystrende jekket jeg opp flaska, fylte på tanken og la ut på tur.

Formen var god den dagen. Det føltes lettere og lettere for hver meter. Bokstavelig talt, skulle det vise seg.

Tørst og sliten ankom jeg Midtfjellkoia, og grep for første gang etter mitt mobile forfriskningssystem. Det føltes da merkelig lett ...?

Jeg begynte å ane uråd da det piplet og skummet urovekkende rundt åpningen. Jeg kikket ned på skiene. Bak bindingen var det fullt av brun, sørpete slush – omtrent som sånn saftis man kjøper på kiosken. Jeg løftet blikket og oppdaget et langt spor av brune prikker bak meg i løypa.

Hva i alle dager hadde skjedd? Jo, ølet hadde åpenbart reagert noe voldsomt med plasten. Trykket hadde gjort at korken ble presset ut, slik at alt hadde rent ut mens jeg gikk. Krise!

Dette høres kanskje ut som en lett overdrivelse, men jeg er ikke i tvil et sekund om at jeg kunne ha blitt drept. Med en slik trykkoker på ryggen var det bare et tidsspørsmål før jeg gikk i lufta – med ski og bindinger i alle retninger.

«Er det ikke ulv, så er det øl», som en klok mann på snart 30 sa om skisesongens mange utfordringer.

Det skulle ikke forbause meg om vørterøl står på dopinglisten også. Nei, heretter blir det kun rent, norsk fjellvann, rett fra kilden. Og det nye Swix-beltet? Det kan du få kjøpt veldig billig av meg.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00