Da Løten pensjonistforening hadde sitt vårmøte i midten av mai for et par år siden, startet møtet med en storm av protester. Medlemmene «sa plent nei til å starte kvelden med «Kom mai du skjønne milde». «Utendørs kunne vi slått floke og de lyse sommerklærne er fortsatt for kjølige i seks grader varme.» står det å lese i referatet fra møtet i HA noen dager senere.

Referatet forteller videre at medlemmene hadde et klart alternativ. De ønsket å synge Vidar Sandbecks «Menuett i mai». Og det er de slett ikke alene om. Et søk i HAs elektroniske tekstarkiv for de siste 25 årene forteller at hvis det er noe pensjonister i Hedmark er samstemte om, så er det at årets vårmøte skal enten innledes eller avsluttes med denne kjente visa.

Så kan vi undre oss litt over hva det er som gjør at hedmarkinger er så glad i nettopp denne visa. Selvsagt kan svaret være at det er fordi Vidar Sandbeck var en av oss. Men kan det også være fordi våren for oss her i Innlandet er noe mer spesielt enn mange andre steder?

Jeg har bodd ti år av mitt liv på Jæren. Der Nordsjøen sto hardt på, og der vinteren var mer grønn enn hvit. I slutten av januar begynte de første knoppene å vise seg på løvtrærne. Og sakte, svært sakte, gikk det mot sommer, uten at en egentlig hadde merket så mye til at det var vår. Egentlig ble vi snytt for våren hvert eneste år.

Her i Innlandet er våren en forløsning, en liten naturens revolusjon. Du merker forskjellen fra dag til dag. Hvordan det smelter, hvordan det spretter, eller som det står i Sandbecks vise, hvordan det «risler og rinn». Dette er den våren som tilhører oss, og som tilhører dem som fortsatt synger viser. Ikke minst pensjonistene på Hedmarken.

«Det er sammar i vente, det er lykke å hente. Det er livet som forærer deg en blomebukett», skrev Sandbeck. Det er da vakkert, også da.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00