Hun skulle ha vippset 300 kroner til sin bror, men pengene dukket ikke opp. Isteden poppet det fram et Vipps-krav fra hans søster:

«Sigrid ber om 300 kroner».

Søsteren han tidligere den kvelden hadde lagt ut for, og som uten at det egentlig var nødvendig, hadde lovet å betale tilbake.

Hva skulle han gjøre? Mente hun virkelig at han skyldte henne penger? Eller hadde hun forvekslet «be om»-knappen med «send»-knappen?

Noen stor sum var det jo ikke snakk om, men om hun skulle tro at hun hadde vippset, ville han jo gjerne ha pengene. Og ikke minst: dersom hun virkelig mente at han skulle bla opp enda noen hundrelapper, kunne han godt tenke seg en forklaring.

De småflaue 300 kronene ble brakt på banen over en lunsj noen dager senere. Med et panisk drag over ansiktet fisket hans søster telefonen opp fra bukselomma og begynte å bla seg nedover.

«Jeg var ikke klar over at man også kunne be om penger», stotret hun, «jeg trodde man bare kunne vippse!». «Har du kanskje bedt om penger fra andre også, da?» lurte mannen hennes.

Måpende scrollet hun seg nedover lista over transaksjoner og ble veldig, veldig stille.

Vipps var aller morsomst i starten, den gangen vi – i slektsmålestokk – over middels teknisk kompetente fikk jobben med å vise eldre slektninger hvordan appen fungerte.

Selvfølgelig måtte Vipps demonstreres, så under opplæringspåskudd ble vi rimelig drevne på å tiltuske oss småslanter. 20 kroner, 50 kroner, kanskje en hundrelapp – «se, så enkelt!» sa vi, og slekta jublet.

Nå viser det seg gledelig nok altså at det fortsatt fins et behov. At forskjellen på «be om» og «send» ikke er riktig så innlysende som vi under vår kursvirksomhet opprinnelig trodde. Men for en hundrings kan vi godt ta en ny runde.

Vi vet hvor vi finner «be om penger»-knappen, vi også.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter – for det meste helt uten betalingskrav

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00