Det kan jo faktisk være et kupp da, mamma!

Ingen ting er som å ha med seg en støttespiller når man sveiper innom bruktbutikken. Jeg står med en keramikkvase i hendene. En som fanget blikket mitt idet jeg gikk ned trappa fra en etasje med heller ordinære kjøkkenstoler fra 1987 og bokhyller i tung teak. Jeg var ikke ute etter noe av det. Ikke verken sprinkelsenger, ikea-tallerkener eller krimplinbluser. Selvfølgelig var jeg ikke på jakt etter en vase i blått og brunt, heller.

Men så sto den der plutselig, og krevde min oppmerksomhet. En signert, dansk vase fra begynnelsen av 1900-tallet. Og jammen hadde også bruktbutikken skjønt at dette var en gjenstand litt utenom det vanlige. Den hadde fått en ganske annen prislapp enn varene på tikronersbordet. Jeg tvilte, i alle fall utad, overfor 13-åringen: Hva trur du pappa sier?

Han parerte direkte: Men det er jo en investering! Gutten var tydelig fascinert, åpenbart mer av tanken på å snuble over noe som kunne ha verdi blant alt skrotet, enn av selve vasen i seg selv. Han kom med de forløsende ord. Vel talt! For tenk det, her sto vi overfor et objekt som ikke bare fanget oppmerksomheten og holdt på den, med sine terrakottabrune ranker på blå glasurbunn, akkompagnert av svarte prikker. Det var også potensielt en liten gullgruve, i alle fall verdt noe.

Da 13-åringen seinere overbeviste meg om at det var helt innafor å kjøpe tre ståltrådkurver hvis jeg var ute etter «en rustic look», skjønte jeg at han er akkurat rette medisin når man har beslutningsvegring.

Og nå står vasen på kjøkkenbordet med blomster i. Og har allerede fått affeksjonsverdi.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00