Det tok likevel ikke lang tid før idyllen ble brutt. Jeg ble brått oppmerksom på stadig økende fnising og fisling fra den andre siden av gjerdet. Plutselig skjedde det: En tynn vannstråle skjøt over fra naboen og traff verandaen med et bløtt plask. Jeg skvatt til – bare for å oppdage at naboen stakk hodet opp – med dagens bredeste glis og et rosa vannvåpen i hendene. Jeg lo høflig og forholdt meg helt i ro. Deretter tuslet jeg langsomt ut i garasjen, tilsynelatende fordi jeg ikke ønsket å være med på dette våte og umodne tullet.

Men nei, du – jeg gir meg ikke så lett! Inne i garasjen fisket jeg fram det største vanngeværet, fylte det til randen, snek meg ut, hoppet over gjerdet og lusket meg fram bak naboens garasje. Jeg må ha sett rimelig halvgæren ut der jeg snek meg rundt – krokrygget, med et grønt gevær og verdens mest barnslige glis. Sakte rundet jeg hjørnet og fikk øye på naboene ute på plassen. De syntes nok at undertegnede var kjedelig som ikke ville være med på leken. Så feil kan man ta! Med et jungelbrøl hoppet jeg fram, fyrte av en rekke salver – og forsvant jublende bortover på steinhellene. Krigen var i gang – og jeg hadde nettopp gjennomført et bakholdsangrep så briljant at både Rommel og Patton hadde blitt imponert. Etter noen minutters ellevill krig, akkompagnert av oppgitt hoderisting fra gamle fru Hansen i nummer sytten, ble vi enige om uavgjort. Men, krigen er definitivt ikke over. Nå er det rett ned på CC for å kjøpe enda større vanngevær.

Innimellom ugressluking og klesvask er det godt å vite at man aldri blir helt voksen.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00