Jeg vandrer hvileløst rundt på prærien nå. Der jeg kommer fram. Snøen er fortsatt meterdjup, men jeg vandrer hvileløst rundt der jeg kommer til. Det drøpper av takene og det drøpper av trærne og snart. Temmelig snart. Stiger sevja i bjørka og det gjelder å komme den i forkjøpet. Det er kamp mot klokka for den som vil ha tørr ved til vinters.

Det nærmer seg høysesong for den sagofile. For den som vet at den mann som lar sine nærmeste fryse til vinters, han lider av alvorlig karakterbrist. Det er derfor vi går og sparker i råtten snø, vi sagofile. Vi som vet, som faktisk vet, at det er mulig her i livet å file seg fram til pur, utilslørt lykke og firkantet sagflis. Lykke i form av å kjenne at sagtenna tar tak i stammen og spiser seg innover, centimeter for centimeter, til vi kommer felleskåret i møte. Og bjørka får slagside, bikker og legger seg flatt bortover bakken.

Jeg har alltid med meg kaffe i skauen. Kaffe og brødskiver med pultost på. Å sette seg på ei nyfelt bjørk med kaffekoppen, kjenne at det lukter av vårlig skogbunn. Det er også en form for pur lykke. Det er når man sitter slik at man kjenner på det beste våren har å tilby; sol som prikker i vinterblek skalle, varme som frister vekstene som ligger skjult i bakken opp i lyset, viten om at ens egen innsats sammen med saga er med på å holde en i stand til å fyre seg gjennom nok en fordømt vinter. For den kommer alltid. Det må man ikke undervurdere.

Men enn så lenge går jeg altså hvileløst rundt her med fil i hånd og sparker rastløst i snøen. Lampa på himmelen gir håp om at det ikke går lenge nå før det blir fri sagførsel i totakts tempo.

Det nærmer seg atter gode tider for den sagofile.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00