Noen få ganger i livet flyter man på nybegynnerflaksen. Jeg har vært der. Kanskje var det akkurat den ene gangen jeg skulle høste overraskede tilrop og anerkjennende blikk, ja, faktisk tilløp til applaus. Vi var på teambuilding. Agendaen spekket med sosiale isbryter-aktiviteter. Vi skulle bli kjent, bygge relasjoner, etablere nettverk – ja, du kjenner typen.

Vi startet med treretters middag i rustikke omgivelser, nærmere bestemt ei barhytte et stykke til skogs. Dertil hørende raus skjenkebevilling. Resten av kvelden handlet gjennomgående om å skulle «ristes sammen» gjennom aktiviteter av typen bading i stamp i måneskinn. Ingen ting er vel som å ikle seg badedrakt og klistre seg ned i ei trang, vedfyrt badebalje med ukjente, alkoholmarinerte mennesker.

Noen holdt seg til luftgeværskyting på blink, mens andre kastet seg ut i felles aking på plastmatter i naturskapt bobbane. Jo da, voksnes hyl og skrik er en sosial snarveg til senket guard og løsere snipp. Men legger du til åpen mikrofon/dansegulv, sitter man igjen med inntrykk som preger både kropp og sjel ei god stund.

Og da har jeg ennå ikke kommet til leirdueskytinga. For det var her jeg – til egen og andres forbauselse – viste seg å briljere. Det var ikke tvil om at vi var vitne til nybegynnerflaks. Hva annet kan det kalles, når den ene tallerkenen etter den andre gikk i tusen knas der oppe i lufta, hundredeler etter at jeg hadde lagt an og siktet. Jeg, som aldri før i livet hadde tatt i noe våpen, langt mindre trykt på noen avtrekker, jeg lot konkurranseinstinktet ta over – og blinket inn en hel dueflokk.

Så kan man sikkert diskutere hvordan det påvirket teamfølelsen.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00