Det ble Crikvenica. Og via noen omveier var det også mulig å fly til et sted noen mil unna. Men starten var en liten katastrofe.

Da siste koffert var tatt av båndet på flyplassen i Rijeka, var dagen slutt og lyset ble slått av. Ute sto det igjen en buss. Sjåføren var ganske god til å snakke kroatisk, og et bussete var i det minste en start på veien videre. Etter hvert kom det på en passasjer som kunne noen ord engelsk, og som fikk forklart sjåføren hvor vi skulle, og som kunne fortelle tilbake at vi skulle sitte i ro en halvtime til. Da skulle sjåføren stoppe på en holdeplass, hvor vi skulle vente 20 minutter på en annen buss.

Det var stupmørkt, men i beste fall var vi nå på god veg. Og den neste sjåføren, etter å ha konferert med de nærmeste passasjerene, kunne endelig stoppe der vi skulle av. – Gå av her. Stedet dere skal til ligger en drøy kilometer i den retningen, anslo han, og pekte ut i den kroatiske sensommernatta.

Det ligger mange «snubletråder» i et søreuropeisk kystlandskap. Veger er langt fra rette, og den farbare vegen er ikke alltid korteste vegen til målet. Og en kroatisk sommernatt kan være fryktelig mørk. Men den som leter den finner, er det et gammelt ord som heter. Og når enden er god, er allting godt. Allting ble godt. Det ble den fineste ferien vi har hatt noen gang.

Nå har vi satt fingeren ned på et nytt sted, så lite at det så vidt synes på kartet. Międzywodzie. I neste uke håper vi å ha funnet helt fram. Men først blir det noen drøye økter for å lære navnet. Og klarer vi å få til navnet på nabobyen, kan vi kanskje spørre en bussjåfør om en billett dit. Så bare vent, Kołobrzeg, snart er vi der!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00