Mine tyskkunnskaper er ikke mye å skryte av. Etter tre års opplæring på ungdomsskolen, to år på videregående, og ett år på universitetet burde vel både akkusativ og dativ være på stell? Jeg burde da i hvert fall kunne holde en grei samtale gående? Aber nein.

Hadde jeg visst da jeg satt på skolebenken at jeg faktisk ved flere anledninger ville fått bruk for tysk i jobb, ville jeg kanskje ha lagt inn en større innsats. Det nytter ikke å kunne si «gutentag» og «ich spreche ein bisschen Deutsch», hvis man allerede der føler man skraper langt nede i ordforråd-tønna.

Dette fikk jeg lære da jeg for noen år siden jobbet på bensinstasjon. Å lage pølser og vaske gulv er ingen stor utfordring, men om sommeren dukker det gjerne opp et slag som ved mer enn én anledning skapte lettere hodebry for undertegnede: tyske bobilturister.

«Torbjørn, du snakker jo tysk!» var standardreplikken fra medarbeidere hver gang Herr und Frau Müller rullet inn på stasjonsområdet i husbilen. Mang en gang måtte jeg da bite tennene sammen og på gebrokkent, men jovialt, vis stamme fram en «guten tag! Kann ich dir helfen?»

Det Herr und Frau Müller trengte hjelp til var jo som oftest ikke av det vanskeligste slaget. Jeg er jo både lokalkjent, har helt OK kunnskap om bilstell og vet hvordan man fyller drivstoff. Utfordringen lå i formidlingsevnen. Hvordan forklarer jeg veien til Helgøya hvis språkkunnskapene stopper opp i det øyeblikket jeg mottar spørsmålet?

Heldigvis lever vi i det 21. århundret. «Ein moment, bitte» smiler jeg i det jeg drar fram mobilen og åpner Google Translate.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00