Årstallet var 1974. Under en svensk-koreansk industrimesse i Pyongyang hadde Kim Il Sung, Nord-Koreas daværende diktator, fått øynene opp for svensk ingeniørkunst på hjul. Han ble såpass begeistret at han la inn en bestilling på ikke mindre enn tusen eksemplarer av Volvo-modellen 144. Nøyaktig hvordan samtalen mellom Kim Il Sung og hans svenske kontakt utspant seg, er det ikke godt å vite, men det er mulig svensken ble så oppjaget av den ruvende bestillingen, at han glemte å avklare hvordan bilene skulle betales.

Volvo-ene ble levert til staten Nord-Korea. Kim Il Sung blottet tennene i et smil i det han kunne la svensk bildesign rulle ut på vegene. Samtidig satt svenskene og trommet på bordet og ventet på at pengene skulle rulle inn. Det gjorde de aldri. Nå, etter over 40 år, har Nord-Korea ennå ikke fått somlet seg til å betale. Og det handler nok ikke om forglemmelser heller, for to ganger i året er svenske Exportkreditnämnden så elskverdig å sende av gårde en betalingspåminnelse. Men til tross for at gjelden har bikket svimlende 300 milliarder kroner, har ikke Kim Jong-un vist seg direkte villig til å gjøre opp for sin bestefars spreke påfunn.

I motsetning til en del andre trofaste kredittkunder, kan ikke Nord-Korea skylde på at de ikke husker bilkjøpene. Fortsatt sirkler en god del av Volvo-ene rundt i Pyongyang som drosjer, forbløffende godt vedlikeholdt. Nå bør vel snart Lindorff komme på banen. Men selv for deres pengeinnkrevere trengs det nok litt ekstra mye bein i nesa for å ta denne saken.

Faktisk sikler jeg litt på en ny Volvo selv, men jeg synes de er litt drøye i prisen. Kanskje har jeg noe å lære av Nord-Korea.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00