En hvit i vinduet ut mot Hamar. Den har byen for sine føtter, der den står i glasspotta si og stiller ut eksotisk grågrønne røtter som søker rundt og rundt. En rød i vinduet ut mot nabogardens jorde. Den har utsikt tel både himmelen og jordbakken. En rosa i et tredje vindu. Den ser itte stort anna enn plen og en rød låve. Den virker å være fornøyd med det.

I forhold til det med grønne fingre så har Vår Herre hatt bedre dager på jobben enn da han skrudde ihopes meg. Planter har hatt en tendens til å stå ansikt til ansikt med sin egen dødsdom i det øyeblikk de er blitt brakt til mitt gods. Men disse orkideene. Med dem er det annerledes. Den hvite har jeg greid å holde med blomster siden i januar. Jeg tror den har begynt å kjenne meg litt. Det er som den ser på meg og rister litt på blomstene når jeg kommer ned fra andre etasje om mårran. Han, jeg tror bestemt det er en han, kjenner lukten av kaffe og han vet hvordan en mann ser ut som har hatt litt for lite fri. Han har sett denne mannen sovne på sofaen mer enn en gang.

Nylig blomstret to av dem av. Det var deprimerende. Jeg hadde greid å holde dem i prakt så lenge. Så jeg søkte inn i nettbasert kunnskap for å knekke koden til å ikke bare holde dem i live, men kanskje attpåtil dyrke dem bedre. Få dem til å blomstre. Slik menn midt i livet også ønsker å blomstre. Det er mange myter om orkideer. Etter å ha lest en stund, fant jeg ut at her gjelder det å finne sin egen veg. De fleste råd jeg hadde fått av andre var i beste fall halvgode. Nå er det nye skudd på to stilker i vinduet mitt. De strekker seg etter lyset. Jeg ser de vokser. Og om ikke så lenge. Skal de, som den hvite, få se hvordan en trøtt mann våkner.

Og hvordan en sliten mann sovner.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00