Jeg husker fortsatt den gode følelsen da jeg kjøpte min første TV. Skjermen var på svimlende 42 tommer; noe større fikk jeg ikke presset inn i den knøttlille bilen min.

I dag, sju år senere, har jeg fortsatt den samme TV-en. Det en gang så gigantiske monsteret framstår nå som et lite frimerke på veggen. Jeg subbet derfor innom et av byens varehus for å kikke på en ny.

Det tok ikke lang tid før en ung jypling av en selger var over meg som en klegg. Brått følte jeg meg gammel; 30 år og med klær som skriker DDR. «Bestefar skal ha ny TV», liksom.

Selgeren var frampå med én gang: «Du har fortsatt en 42-tommer, ja? Det har vi på gjestedoen på hytta!»

Jeg smilte stivt, og skiftet raskt tema ved å peke på en 55-tommer i det rimeligste sjiktet. Selgeren var skeptisk:

«La meg si det slik: Du kan kjøpe en tv, eller du kan kjøpe en TV. Sjekk denne her, en 65-tommers Philisonic med 0 til 100 hertz på 2,7 sekunder, og oppløsning så høy at kun en hauk klarer å se pikslene!»

Men jeg er jo ingen hauk?! Jeg er så nærsynt at jeg knapt ser mine egne føtter i dusjen. Har jeg virkelig bruk for en TV som viser meg hver eneste hudcelle i fjeset til Dan Børge?

Selgeren avbrøt meg for å prate om ledninger:

«Du får ikke noe bedre enn disse Rawtass-kablene til 2.999 per meter. Håndlagd i ekte gull, med skuddsikker karbon og svart pianolakk. Damene kommer til å ligge langflate under TV-benken! Du kan selvsagt velge billigere kabler, men hvis du har en Ferrari, så kjøper du ikke eksosanlegg på Nille …»

Nille selger da vel ikke eksosanlegg, tenkte jeg, men unnlot å kommentere noe mer.

Da jeg så fikk tilbud om å opprette en kredittavtale med liten skrift og kjøpe TV-en på avbetaling, da var det på tide å forlate butikken.

Jeg dro hjem, skrudde på den gamle TV-en – og jammen hadde jeg ikke både bilde og lyd. Farger var det også. Det holder i massevis for meg.

Hilsen bestefar.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00