Jeg liker følelsen av å reparere noe. Prøver så godt jeg kan å leve etter prinsippet om at man i alle fall må prøve å fikse – før man kaster. Riktignok er jeg ingen «omsøm»-dame à la Jenny Skavlan, til det har jeg altfor mange tommeltotter og for lite kreativitet. Jeg ser ikke nye prosjekter eller potensielle klesplagg i enhver stoffbit eller tøyfille – dessverre.

Men jeg vokste opp med hjemmesydde klær. Tanta mi sydde bobledress (!), mamma sto for produksjonen av snekkerbukser og skjørt. Brun kordfløyel var gjennomgangsmelodien. Albuer og knær ble lappet, sokker ble stoppet, for korte strømpebukser ble til stillongser uten fot. Det høres ut som om jeg er født under krigen, men vi snakker 70-tallet, og det skjedde mye da det dekadente 80-tallet tok over. Utover det tiåret, i takt med min ungdoms spirende moteinteresse, spredde H & M seg mer og mer innover i garderoben. Uten at behovet for reparasjonen nødvendigvis ble noe mindre.

Mamma gjorde sikkert som hun ble opplært av sin mor. Og mormor hadde opplevd krigen. Ergo snakker vi dame som kunne – og i større grad måtte – sy. Hun hadde sakene i orden. Hun strikket, hun lappet, hun heklet og sydde. Med et velutstyrt syskrin der trådsneller var linet opp i alle farger, med nåler av ulike størrelser og knapper til alle anledninger.

Det har jeg arvet. Altså ikke evnene, men utstyret. Så når jeg nå tar meg på tak og endelig skal få sydd igjen det hullet eller festet den knappen, da er det ikke redskapen det står på. Fram med skrinet, nesten kjenne lukta av mormor …

Uten at det kommer til å synes at jeg har brukt noe av innholdet, vil syskrinet gå videre i arv til neste generasjon. Så går det som en rød tråd gjennom slekta.

LES OGSÅ: Her finner du flere muntre God Dag-spalter som kanskje kan motivere deg til å ta fatt på en ny uke

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00