Jeg ser på Matkanalen på TV. Av to grunner. For det første er det mye interessant om mat og vin der. Og øl. For det andre er det en av de få TV-kanaler som finnes der jeg er bortimot garantert å slippe unna sport.

I uker nå har Matkanalen sendt Jul med Ernst. Ernst er en to meter og tretten høy svenske som har minst åtte hender, og som på helt oppsiktsvekkende kort tid greier å fylle en hel jævla svensk herregård med mat. Han er morsom å se på, lun og fin. Og altså med en aldeles utenomjordisk produksjonskapasitet. Ernst inspirerer meg. Det er ingen spøk å få til når det kommer til jula. Men Ernst, altså. Han har noen ekstra gir.

Det var slik det gikk til at jeg bestemte meg for at jeg i år skulle lage hjemmelaget julepostei. Og legge ned sild på glass. I høyreist Ernst-stil med skjerfet vannrett ut bak dundret jeg gjennom dette svenske møbelvarehuset som ligger på prærien nord for Hamar. Og kjøpte glass med sånn stålhempe på. Og rødt og hvitt bånd og greier, for liksom å ta julesildglassene helt til nye høyder.

Dette var slik det skulle bli i år. I teorien. Dette var mitt lille juleløft. To dager før julaften innser jeg at selv dette var å satse høyt. Det nærmeste jeg har kommet å koke ihopes den leverposteien, er å kjøpe inn nok kattemat tel romjula. Og den silda, ja den svømmer fremdeles aldeles utruet rundt i Barentshavet og veit ingenting om verken løk, pepper eller juledagsfrokost.

På TV’n min har Ernst invitert et tjuetall blide naboer. Og de langer innpå av bord etter bord med svensk julemattradisjon. På hylla mi står to renvaskede sildeglass. Det ene har fått en kulepenn oppi seg. Og jeg gjentar for meg selv, det jeg har tenkt i mange år. Man skal ikke stole på folk som har god tid.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00