Seks og et halvt år ble han, min høyt elskede gullfisk. Nå er han stedt til hvile i restavfallsdunken. 

Caspar Aurelius hanglet en stund, men kviknet til så fort han fikk ferten av fôr. Så jeg ga ham en uke til, en uke til og enda en uke til. Men da han forleden dag la om til ryggsvømming, med buken i været og halen i en finurlig knekk, innså jeg at det var på tide å sende ham til de evige fiskevann. Men hvordan? 

Han jeg lever sammen med tok på seg oppgaven. Detaljene rundt prosessen er det bare bøddelen som kjenner. Selv låste jeg meg inne på badet og satte hårføneren på full guffe for å skåne meg mot eventuelle lyder. Det er utrolig hvor knyttet man kan bli til åtte centimeter med slørhale.

Da jeg kom ut igjen, lå en hvit, sammenkrøllet plastpose oppå skoskapet i gangen. Inni lå noe med oransje farge. «Vil du bære kista ut?» spurte eksekutoren forsiktig. Jeg grep fatt i plastbylten, spaserte behersket ut døra og bort til søppelkassene ute på gårdsplassen, åpnet lokket på restavfallsdunken og stakk den sammenkrøllede posen ned mellom noen ødelagte blomsterpotter og en aluminiumsform som lå der og glitret i morgensolen. «Dett var dett», sa jeg til meg selv. Så var seremonien over. Jeg overveide å be om velferdspermisjon fra jobb, men bet sorgen i meg. 

I bilen på veg til jobb sang vi første verset av «Deg være ære». Det presset i øynene. Til lunsj ble snitter med røkelaks vurdert, men det slo meg heldigvis i tide at det ble i drøyeste laget å minnes gullfisken ved å spise en av hans artsfrender.

Caspar Aurelius har krevd sitt siste vannskift. Nå er plastkassa på kjøkkenbenken tømt for godt.

Takk for alt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00