Det svir i øynene mine når jeg hører om koiedalen på Budor. 20 år etter siste besøk river lukta av røykfylt tømmerhytte fremdeles godt i nesen. En lukt av 90-tallets forsvinningsnumre.

For det var til koiedalen vi dro når mor skulle være vertinne for den årlige firmafesten. Vi strøk til skogs, Pappa Glom, lillebror og jeg, med en hissig terrier i bånd og pulken lastet full av godsaker, soveposer, dopapir, ullgensere og teddybjørner. Etter en tungtrådd marsj gjennom løssnøen låste vi oss inn i det som skulle være vårt bo det neste døgnet. Så fyrte vi opp.

Det flammet viltert der borte i ildstedet, midt i den vesle tømmerbygningen, men likevel var det hutrende kaldt. Inntullet i pledd satt vi to yngste på hver vår nedsunkne skumgummimadrass og ventet på at far, iført nikkers og OL-genseren fra -94, skulle diske opp med grillkylling og melkesjokolade.

Kvelden seg på, og flammene døde ut. Det ulmet i en siste tyriflis da vi la oss til å sove.

Morgenen etter våknet vi nysende og med rennende øyne. Duften av åpen ild og gamle tømmervegger var mildt sagt intens. Bållukta svei i halsen. Men tross både stanken og Pappa Gloms iherdige fyring kvelden i forvegen, var det stadig bitende kaldt.

Lettrøkte, men likevel akk så frosne, vendte vi kursen hjemover igjen. Gjensynet med mor var sånn helt middels kjærlig. Bikkja kunne fort endt opp glattbarbert, men fikk etter noen timer ute i løssnøen slippe inn. Vi andre tre ble sendt rett i Anker’n for kloring. Ullgensere og soveposer fikk et langtidsopphold ute på verandaen, og ble først tatt inn rundt påsketider. Ikke noe av det ble helt seg selv igjen. Kanskje ble ikke vi det heller.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00