Den ene skjermen lyste opp, og jeg så at den sto på videoopptak ... Hm. I tillegg sto telefonen på høykant. Merkelig. Så skjønte jeg at det var tiåringen sin iphone. Og kom på at gutta et par timer tidligere hadde stikki de blonde huene sine sammen over telefonen og sagt «vent litt ’a, vi skal bare ...» da jeg ba dem gå og legge seg.

«I alle dager, har de virkelig satt på filming for å overvåke foreldra sine?!» tenkte jeg halvveis imponert – og skjønte brått at vi var avslørt; de må ha fått på teip at jeg begynte å poppe popkorn så fort gutta var i seng.

Jeg trykte play og så hvordan storebroren hjalp til med å rigge opp kameraet. Taklamper og kjøleskap flimra forbi, en bunke papirer i forgrunnen, kjøkkenbenk med skjærefjøl og ei basilikumplante ... men der! Midt i bildet, nå i fokus; et glass med vann. Med ei lita tann oppi.

Målet var selvfølgelig å avsløre en gang for alle, rett og slett å få dokumentasjon på, at tannfeen ikke finnes. Tiåringen hadde planer om å få meg eller pappa’n på film, tatt i gjerningsøyeblikket idet vi bytta ut melketanna med en tjuekroning.

Dilemmaet ble nå hvordan unngå skuffelse. Skulle jeg gjøre tannfe-oppdraget etter å ha skrudd av kameraet? Si at jeg ved en feil hadde stoppa opptaket før tannfeen kom? Nei, jeg lot tanna ligge og satsa på rasjonell samtale.

Neste morra tok vi praten med yngstemann; trur du på tannfeen? Nei, så klart ikke (oppgitt latter). Trur du på julenissen? Nei (mer latter). Trur du på zombier?

Ja.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00