Daglig finner jeg på avledningsmanøvre for meg sjøl. Jeg må sette meg litt på hendene mine for ikke å børste smuler fra kjøkkenbenken idet jeg går forbi, eller pakke inn gulosten. Jeg blir stadig flinkere til å stoppe meg sjøl på veg til å plukke sure sokker opp fra stuegulvet, når jeg uansett skal inn på vaskerommet. Men jeg lar det ligge! Og når jeg tar meg i å hente tomme matbokser opp fra skolesekker, eller henge jakker opp på knagger – da snur jeg midt i bevegelsen og slipper det rett ned igjen. Ikke mitt ansvar.

Vi er kommet dit i oppdragelsen. Nesten til «mora di jobber ikke her»-skiltene.En positiv konsekvens vil forhåpentlig være at gutta sjøl veit hvor ting er og blir flinkere til å leite. Foreløpig avhenger suksessen til prosjekt «la det ligge» av humør og dagsform. Både min egen og av dem oppdragelsen hovedsakelig er myntet på. Hvor oppmerksomme er de i dag?

La det ligge! minnet Mannen meg kjapt på, da vi etter jobb en dag snublet inn i huset over innholdet fra to skuffer med votter, skjerf, luer og vinterutstyr. Alt strødd ut over gulvet, tre centimeter fra inngangsdøra. Tenåringen/den eldste røveren hadde reist på fotballtrening, tilsynelatende i all hast. Resultatet var som åstedet etter innbrudd eller razzia. – Han fant ingen buff, forklarer lillebror/den yngste røveren forståelsesfullt.

Målet er åpenbart; jeg har tenkt å tre til side som hjemmets tante Sofie. Thorbjørn Egners heltinne må før eller seinere abdisere og røverne vokse inn i oppgavene. Riktignok er det en kamp mot indre reflekser å la være å rydde i forbifarten – men det er nødvendig. Og det skal sies: gutten puttet alt opp i skuffene da han kom hjem. Etter at innholdet var inspisert av lillebror: – Mamma! Det ligger faktisk sju buff’er her!

Anne Ekornholmen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00