Kommentaren fra åttendeklassingen er ikke til å misforstå.

Han legger et godt hørbart trykk på hver. Eneste. Stavelse.

Det begynte med at jeg foreslo et slags arbeidsfellesskap. «Jeg skal jobbe litt nå, så kanskje du også skal sette deg ned og ta ei økt med tyskleksa?». Stedet var kjøkkenbordet, tidspunktet tirsdag, ca. kl. 18.27.

LES OGSÅ: Ta deg ei brille, Erna

16 minutter seinere sitter han ved siden av storebroren ved pianoet og niøver på firehendig Gubba noa.

I mellomtida har han riktig nok funnet tyskboka i sekken, sluppet den tungt ned på bordet – og gått.

Han har blandet seg et stort glass saft, funnet to sugerør og drukket sakte, mens han megetsigende stirret på meg.

Og pønsket ut neste uthalingstrekk. Plutselig litt sulten: tilbake til kjøkkenbenken for å finne middagsrester.

«Skal du sette deg ned litt, eller?»

Jeg prøver igjen, med lett spørrende stemme (nei, jeg maser da ikke). Tenker at list og lempe er egnet framgangsmåte, for sist vi ymtet om lekser ble den generelle følelsen av overmakt, motvilje og frustrasjon så stor at han annonserte et påkrevd dobesøk og ble der et kvarter. Som et slags escaperoom for prokrastinering.

«Jeg har ikke tenkt å gi meg med den tysken, altså».

Klokka er 19.04 og jeg prøver å nå gjennom til tross for intenst pianospill fra stua. Svaret er som et ekko av meg sjøl på 80-tallet:

«Men du har ikke sagt hva jeg skal gjøre, da!».

Tidligere har han ment at det er bedre når jeg hjelper til med matte’n enn når faren gjør det. «Siden pappa prøver å få meg til å skjønne alt mulig, mens du bare gir meg svarene, mamma».

Jeg innser nok en gang hvor stor del av foreldrerollen som handler om å si det voksne, men føle med ungene.

Og jeg oppdrar tydeligvis en skipper i mitt bilde.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00