Det var den aller første dagen i ferien. Den hadde strengt tatt ikke begynt ordentlig engang. Jeg var på veg hjem fra jobb fredag ettermiddag og så relativt lyst på livet. Handlet mat underveis, stoppet et par ganger til for noen ærend før helga og sommeren virkelig skulle begynne.

Jeg skulle vanne blomster hos mine ferierende foreldre, så siste stopp før solstolen og hvitvinsglasset hjemme var derfor hos dem. Men der endte reisa. Det hjalp ikke hvor mange ganger jeg vred om nøkkelen i tenninga. Min trofaste og spreke Golf nektet å starte. Ja, den nektet å prøve å starte. Ga bare fra seg noen gnagende lyder. Det var det.

Min første tanke var «ok, jeg lar bilen bare stå her, kanskje den starter seinere» (som om den er mer medgjørlig bare den får tenkt seg om). Med gangavstand hjem, var det jo ikke noe problem. Og første helga av ferien skulle uansett tilbringes i relativ stillstand uten behov for transport. Men trur du bilen starta da vi prøvde på nytt tre dager etter?

Motoranalfabet som jeg er, var det da ett alternativ til løsning: tilkall profesjonell hjelp. Først kom en «sjukebil» med utstyr og verktøy for å stille diagnoser. Mannen med stetoskopet koblet pc-en (!) til bilen og analyserte seg fram til defekt dieselpumpe. Golfen fikk ikke næring.

På spørsmål om det bare er sånn som skjer uforklarlig og ut av det blå, var svaret selvfølgelig ja. La oss kalle det en kickstart på ferien. Neste redningsbil ble dermed tilkalt, nå med lasteplan, vinsj og stropper. Verkstedet neste. Der de kunne fortelle at de led under en uheldig kombinasjon av ferieavvikling, sjukdom hos ansatte og brudd på nettverket – så det var uvisst når en lege kunne ta seg av min lille blå.

Et par ukers ukes «bilferie», der altså. For bilen.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00