Som jeg utla om meg selv for et par måneder siden, havnet jeg i en akutt 40-årskrise som følge av et legebesøk som kort fortalt endte opp med at jeg ble stemplet som litt for feit.

Nå kan jeg fortelle at tilstanden min har blitt betraktelig forverret, og jeg tenker ikke på vekta:

En av tingene jeg har gjort siden den gang, er å kjøpe meg en sykkel.

Jeg var nok fortsatt litt lettere desperat og manisk etter legebesøket og holdt på å gå i fella ved å kjøpe en altfor dyr karbonsykkel som veide mindre enn sykkelhjelmen jeg normalt sett ikke bruker.

Heldigvis fikk jeg et snev av fornuft over meg, og gikk for den billigere varianten - noe som gjorde at jeg også denne måneden kunne fø mine barn med mat.

Uansett, sykling har det blitt, og her en dag befant jeg meg plutselig på Gåsbu sammen med en nye doningen min. Hvem skulle trodd det?

Det gikk da lett, tenkte jeg, og fortsatte innover mot St. Olav. Føret var trått med en blanding av søle og snø, og jeg måtte stå for å sykle nedover.

Da jeg så skimtet at en langrenner kom ut av skogen forsto jeg at det hadde gått litt for langt.

«Hva er det som har gjort deg så desperat at du sykler rundt for harde livet på steder hvor snøen fortsatt ligger og hvor INGEN andre bedriver sykling», tenkte jeg, mens langrenneren så undrende på meg der jeg kavet av gårde – i samme retning jeg hadde kommet fra.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00