I en alder av 31 år er det greit å begynne å tenke på framtiden. Jeg skulle jo så gjerne ha vært litt flinkere i gym – og hva hadde vel vært bedre enn å hevne seg på alle de fæle gymtimene ved å bli toppidrettsutøver!

Problemet er at jeg ikke er spesielt flink til noen ting. Jevnt over middels halvdårlig, terningkast tre i alle disipliner. På skolen var jeg ganske god på 60-meter, men det var det. Hadde jeg slått Usain Bolt i dag? Neppe. Men hadde verdens raskeste mann klart å slå meg på 3.000? Eller ei hel mil? Jeg løper tross alt mila på under en time. Digre Bolter’n blir sikkert skadet lenge før det.

Jeg er for liten og pinglete til å spille hockey. Jeg har null ballkontroll, og det utelukker naturligvis en del. Golf er for varmt ute i sola. Samme med tennis. Jeg er for tung til å bli skihopper, og har heller ikke nervene til å takle noe særlig press eller motstand, så da er risikosport uansett uaktuelt. Hjernen min er ikke skarp nok til å takle sjakk på særlig mer enn lavt grunnskolenivå. Slalåm er skummelt, og på ski har jeg generelt blitt mye mindre glad i nedoverbakker. Det hadde sett fryktelig dumt ut å ploge ned Hahnenkamm – med pustepauser og grining underveis. Formel 1-fører hadde vært midt i blinken, men jeg mangler penger. Og evne til å kjøre bil. Skiskyting er spennende, men jeg mangler nok en gang både nerver og skiferdigheter. Med mitt konkurransetemperament bør jeg heller ikke ha tilgang til skarpladde våpen. Bob? Jeg er verken tung eller gæren nok. Skeleton? Ikke fanden! Petanque? Jeg kaster dårligere enn en utstoppet pingvin.

«Da er det bare curling igjen», sa min kollega. Endelig fant vi noe! I vinter skled jeg så mye på isen at toppformen allerede er inne. Nå kan han angre, han gymlæreren som hveste at jeg ikke hadde noe på en idrettsplass å gjøre.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00