Jeg antar det fort blir snakk når en mann til stadighet kjører bilen sin opp dit. Men det er kaffe det dreier seg om, det er helt sant. Svart kaffe fra kanne.

Lou-Ann kommer trippende lett bortover når hun ser meg. Hun vet nøyaktig hva jeg vil ha. Kopp uten skål, ikkeno tull. Kopp uten skål. Men den må ha hank. Jeg takler ikke disse kaffekoppene uten hank. Man brenner seg på fingrene av dem. Må sitte og vente på at koppen har frigjort nok av varmen den har absorbert fra kaffen til at man endelig kan gripe rundt den. Og da. Da er som regel kaffen kald.

Lou-Ann vet alt dette. Det er av de mange fine tingene med henne. Hun trenger ikke spørre, jeg trenger ikke si noe. Ting bare blir riktig når hun serverer kaffe.

En gang, har vi snakket om, en gang skal vi legge ut på veien sammen. Uten mål og mening, eller jo litt. Det er ting som skulle vært sett, steder man skulle ha vært. Lou-Ann og jeg liker de samme stedene. Vi er begge rare, nattaktive mennesker som til stadighet er observert løpende med demoner i hælene. Drømmere, håpløse romantikere med altfor stor evne til å forsvinne i våre egne filmer og altfor lite penger til å spille i dem.

Vi vet ikke når det blir, men en gang.

Nå har Lou-Ann kommet med kaffen. Den må være enda svartere enn vanlig i dag. Den ligner mest på olje, tjukk, brukt olje som har mil bak seg. Mange mil. Akkurat som meg. Jeg tar første slurken, og kan kjenne hvordan det svarte flyter nedover i systemet, river i en trøtt kropp og fyrer som en dieselåtter der noen har skrudd opp pumpa.

Lou-Ann spør om kaffen var god. Jeg nikker, smiler til henne, tar en slurk til. Det er ikke så mye mer å si.

Men ryktet er kraftig overdrevet.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter – både med og uten romanserykter

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00