Måpende hadde han fulgt Tom Cruise’ umulige manøver på kinolerretet. «Mission: Impossibles» rulletekst var ved vegs ende. Kinogjengeren spaserte ut i den dunkle høstkvelden. På ren refleks kikket han seg over skulderen for å se om det var noen fiender i nærheten. Det var da han fikk øye på dem: En gjeng kraftkarer sto på rekke utenfor kulturhuset, barskt antrukket og med armene i kors.

Han strenet bort til sykkelen sin, reiv opp låsen og heiv seg over stanga. Genseren lå fastspent på bagasjebrettet. Med syndikatets innbilte agenter hakk i hæl, 40-50 mann, tråkket han i vei gjennom gågata. Han forserte brostein og kumlokk, før han vrei sykkelen opp Seminargata. Bak ham fulgte Fienden. Han kunne høre motorsykkelduren nærme seg. For det var sånn det var; Fienden kjørte motorsykkel. For Hamars egen Ethan Hunt var det bare å tråkke på. Grønnegata krysset han i et forrykende tempo, før han dampet gjennom lærerskolehagen. Søtmispel og tujaer skvatt unna. Blodet pumpet.

Motorsykkelhordens lykter varme hans allerede klamme ryggtavle mens han trimmet bortover Holsetgata. Det gikk radig over fartshumpene. Adrenalinnivået var skyhøyt.

Etter at Fienden var blitt hindret av en vegsperring, hadde han kapret et noen sekunders forsprang. Hjertet holdt på å sprenge seg ut mellom ribbeina i det han skrenset inn porten hjemme. Han rakk så vidt å kaste tråsykkelen i skjul bak garasjen før motorsykkellyktene raste forbi utenfor porten.

Det var da han oppdaget det: Det ene genserermet hadde ramlet ned fra bagasjebrettet og kilt seg fast i navet. Leken var slutt. Superheltdrømmen brast. Brått ble han revet tilbake til virkeligheten. Og det er nok her han hører til.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00