Kortet gikk varmt for å si det mildt, og det var kanskje for å gjøre sjokket mitt etter å ha sjekket saldoen minst mulig, at min bedre halvdel tok vare på kvitteringer fra disse butikkene.

For ved å veksle inn disse kvitteringene på flyplassen kunne hun kreve tilbake skatter og avgifter, kunne hun fortelle.

Jeg tror ikke det er vanlig å gjøre dette etter å ha vært på shopping i London. Den største grunnen til at jeg ikke tror det er vanlig, er at de har laget en så innviklet system som mulig nettopp for at ikke folk skal gidde å bruke tid på det.

Vi gadd.

Først måtte vi finne det første kontoret. Etter mye leting og guiding fra flyplassens ansatte fant vi et anonymt kontor innerst i en enda mer anonym gang. Der satt en mann bevæpnet med et stempel og et strengt blikk. Vi tok fram en virvar av kvitteringer som var lengre enn 17. mai-sløyfene de mest pompøse bruker på nasjonaldagen i Bergen. Hver kvittering måtte fylles ut med passnummer, kredittkortnummer, telefonnummer og en drøss andre ting før mannen med stemplet smalt til.

Og sendte oss videre til et annet kontor et annet sted på flyplassen.

Og det var nå jeg begynte å le.

For her ble en av kvitteringene forseglet i en konvolutt med beskjed om at vi måtte poste denne. Summen – to pund – ville da bli sendt til min konto i løpet av en måned.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00