Plutselig var det jul, men så hopper hjertet opp til skyene på grunn av den ustrykte bunadskjorta som ikke er klar til nasjonalfeiringa. «God sommer!» lyder det plutselig fra de autoritære på Høgskolen, og igjen er det bare skittentøyet som blir med hjem til Hedmarken da neimen ikke tiden strakk til å pakke i år heller. I forrige uke var det jo nyttårsaften! Og var det ikke påske i går!?

«Ja, tida flyr!», sa dom. «Jo da, nei da så …», tenkte jeg. Men nå har det altså skjedd, at tida flyr fra meg.

I dag starter fellesferien, og jeg kjenner en viss sympati for de stakkars skolebarna som har hatt ferie i en liten stund allerede. Jeg synes synd på skolebarna som må finne seg i en kortere sommerferie enn det jeg hadde. Når jeg var barn tok nemlig ferien aldri slutt og jeg hadde så godt tid. Hver dag sto man opp tidlig, var uthvilt. Og sola skinte alltid. Vannet var aldri for kaldt til å bade i, og man ble heller aldri solbrent. Solkremen hadde nemlig lagt seg på kroppen helt av seg selv. I tillegg rakk man å tilegne seg nye ferdigheter, som å sykle eller svømme. Det rekker man ikke nå.

Heller ikke trengte man å løfte en finger før man skulle på stranda eller på andre utflukter. Da ble man plassert i baksetet uten å helt vite hvorfor eller hvor man skulle. Sokkene var alltid pakket og nistepakken lå fersk og fin nederst i bagen. I dag er det sjelden dagens lunsj som ligger nederst i bagen, og oftere enn før må jeg ty til gårsdagens sokker i skoene. Rart med det.

Selv om en time føltes som et minutt for barn, visste man at det kom en nytt eventyr dagen etter som aldri vil ta slutt. Kanskje det egentlig er slik i dag også, bare at tiden går bort til sokker og nistepakke…

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00