Da jeg var åtte-ni år, kom jeg gråtende hjem fra en hockeykamp. I frustrasjonen over et Storhamar-tap, hang jeg opp en gammel avis med et bilde av Vålerenga-spilleren på tavla på rommet mitt, før jeg tok fram en penn og skrev de få, men styggeste ordene jeg kunne om spilleren, over hodet hans.

Spilleren het Øystein Olsen. Vålerenga-fansens største helt, Storhamar-supporternes største hatobjekt. Til tross for at jeg ikke var gamle gutten, klarte Olsen tidlig å få følelsene til å boble i meg da jeg så ham spille.

For han var elegant med pucken, klok, hardtarbeidende, men samtidig tok han ikke fem øre for å kveste heltene mine, gestikulere til publikum, krangle med dommerne – og banke opp gule og blå spillere hvis sjansen bød seg.

Et liv som sportsjournalist har gitt meg muligheten til å møte mange store og kjente idrettsprofiler, men jeg har aldri gledet meg så mye til et møte som jeg gjør nå. For jeg og min kollega Eirik Haugen Johansen skal nemlig møte Olsen i Manglerudhallen i dag.

Det hatet Olsen følte fra Storhamar-fansen, er blitt byttet ut med respekt og savn, hockeyutstyret hans er blitt byttet ut med Oslo-kommunes arbeidsklær, og hockeykøllene er blitt byttet ut med ismaskin og verktøykasse.

Det er mange år siden Øystein Olsen gikk ut på isen i Hamar OL-Amfi, ertet opp 6.000 illsinte supportere, tok pucken, gikk mot Storhamar-målvakt Geir Østberg og skjøt karrierens dårligste straffe, rett i loffen på ham.

Da den selvpåførte ydmykelsen var et faktum, kunne man skimte et smil på Olsens lepper. Han brydde seg ikke så mye om at folk lo og hånet ham for opptrinnet, men han så heller glad ut for at han hadde fått publikum opp av stolene.

Endelig får jeg møte mannen barnet i meg hatet.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter – stort sett helt uten Vålerenga ...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00