Overgangen fra Furnes til London er stor og omfangsrik, og i anledning ettårsdagen siden jeg forlot redet har jeg bestemt meg for å reflektere litt over min tid som nordmann og furnesing i verdensmetropolen.

Man innser jo gjerne hva som er og ikke er særegent norsk når man for alvor tar steget ut i det store utland. Slik var det også da jeg forlot risengrynsgrøt og jantelov til fordel for tedrikking og overdådige høflighetsstandarder. Heldigvis er det mange likheter som på godt og vondt framkaller en viss form for hjemmefølelse.

Undergrunnsbanen, eller tuben som det der heter, virker nærmest som en kulminering av norske sosiale normer. Tar man tuben har man det gjerne travelt; en outsider gjenkjennes normalt ved at vedkommende ikke holder til høyre i rulletrappa ned mot plattformen. Slike dødssynder innser man jo gjerne relativt kjapt, noe undertegnede kan skrive under på.

Passiv aggressiv stirring og himling med øynene virker som den foretrukne form for sosial interaksjon i slike uhørte situasjoner. Framfor dialog naturligvis; om uunnværlig et lite kremt eller irritert «excuse me». Ikke-verbal problemløsning på høyt nivå med andre ord, ikke ulikt hvordan vi nordmenn gjerne håndterer skrekkscenarioer som når noen setter seg ved siden av deg på bussen, eller hvis noen opptar hele fortauet foran deg.

Stort annet enn å stamme fram et svakt «sorry» kan man jo ikke gjøre. Jeg konstaterer med at jeg vel fremdeles er nordmann og furnesing framfor londoner.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00