Jo, jeg glemte selvsagt hele greia, og plutselig var det høst. I år er det annerledes. Jeg skal bli sprek – ikke blek!

Det slo meg plutselig at jeg ikke har vært på treningssenteret siden jeg var i 20-årene (i februar), så det var på høy tid å børste støv av løpeskoene.

Men idet jeg ankom Anker’n, hva skjedde? Jo, de har søren meg bygd om slik at jeg knapt kjente meg igjen. Forfjamset surret jeg opp i andre etasje, bare for å finne noe mye verre: Treningsrommet var fanden meg komplett ommøblert!

Jeg vimset rundt som ei lobotomert ku og lette etter tredemølla – som etter ti minutters jakt viste seg å være det eneste elementet som fortsatt sto på sin gamle plass. Da var jeg så sliten og forvirret at jeg bare dro rett hjem igjen.

Her forleden kjørte jeg til Lillehammer for å gå opp og ned Lysgårdsbakkene. Ikke spør hvorfor; jeg vet jeg har fritidsproblemer. Men: Etter at jeg anla skjegg og lynraske sportsbriller har mange antydet en viss likhet med en av våre største langrennsstjerner.

Aldri før har vel så mange måpende forbipasserende utstrålt 1) «er det Sundby?» og 2) «hvorfor er han i så sjukt dårlig form?». Jeg pustet og peste mens jeg prøvde å signalisere at jo da, det blir gull på femmila i år også.

«Det er helt vanlig å være litt tung i kroppen utenfor sesongen ...»

For å beskytte hodet og nakken hadde jeg på meg en caps. Bak-fram. Dette resulterte i en solbrent halvmåne i pannen, akkurat der hvor capsen har en åpning.

«Bak-fram? Dater du russejenter også?», smalt det spydig fra en kvinnelig venn.

Så da satt jeg der i bunnen av hoppbakken med solstikk, krampe og gnagsår mens jeg trøstedrakk lunken cola og skrev Martin-autografer til tyske turister.

Sommerkroppen får vente til neste år.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00