«Det er fint om du passer på huset og vanner litt mens vi er borte», sa Fru Glom med et smil. Herr Glom hadde pakket på bilen. For nærmere fire uker skulle de rømme landet, hagen, verandakassene og de ruvende tomatplantene. Ansvaret for barndomshjemmets beplantning ble elskverdig nok tildelt meg, datteren. Jeg bor tross alt bare noen hundre meter unna.

Det er mulig de siste dagers regnbyger har vasket vekk minnene om den tørre sommeren? Selv vil jeg neppe glemme 2018-ferien med det første. Jeg har vannet og vannet, uten så mye som en dråpes drahjelp fra oven. Tomatplantene har jeg voktet som om det var 300 stadig rødere rubiner som hang til modning. Faktisk har jeg aldri hatt noen mer krevende og ansvarstyngende jobb enn Hagevanning 2018.

Ikke mer risikofylt heller. Vanningsoppdraget rommet blant annet seks blomsterkasser plassert på balkongrekkverket i andreetasje. For å få vann opp dit hadde Herr Glom utviklet en noe Reodor Felgen-aktig løsning: Ned fra balkongen hang et tau med en løkke i enden, som kunne tres rundt Gardena-tuten på hageslangen. Slik skulle den fires opp.

Herr Gloms løsning funket ypperlig, fram til trykket ble for stort og Gardena-tuten, som også hadde som funksjon å stoppe vannstrålen, skvatt av. Jeg sto på balkongen og hadde nesten dratt vannslangen helt opp i det tuten deiset fire meter rett ned og strålen skjøt mot meg. Innen blomstene i de seks balkongkassene hadde fått sin rotbløyte, var også hagevannersken selv søkkende våt.

Apropos balkongkassene: De skal visstnok være «selvvannende». Det er en god spøk!

Herr og Fru Glom er tilbake fra ferie. Jeg er tilbake på jobb. Hverdagen i HA er ikke noe slaraffenliv, og jeg er mitt ansvar bevisst, men du verden: Det kan ikke måle seg med Hagevanning 2018.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00